Red teaming forklart: hvorfor Halborn angriper deg først

Den 21. februar 2025 forsvant rundt 1,5 milliarder dollar, nær 14 milliarder kroner, ut av en enkelt lommebok hos kryptobørsen Bybit. Det var det største tyveriet i kryptohistorien, tilskrevet den nordkoreanske gruppen Lazarus. Men det mest lærerike med angrepet er ikke størrelsen. Det er hvor angrepet ikke traff: smartkontraktene var i orden, signeringslogikken var i orden, og revisjonene hadde ikke oversett en eneste kodefeil. Pengene gikk ut fordi angriperne byttet ut grensesnittet signererne så på, slik at flere av dem godkjente det de trodde var en helt rutinemessig overføring.

Det er dette bildet som definerer kryptosikkerhet i 2026: verdiene lekker sjelden ut gjennom koden. De lekker ut gjennom nettgrensesnittet, nøklene, skyoppsettet og menneskene. En revisjon leser koden linje for linje, men den setter seg aldri i angriperens stol og prøver å bryte seg inn i hele systemet slik en ekte motstander ville gjort. Det er akkurat der offensiv sikkerhet, eller red teaming, kommer inn, og det er derfor et firma som Halborn, bygget av folk som lever av å angripe, har blitt et navn å kjenne. Denne artikkelen forklarer hva offensiv sikkerhet er, fortalt gjennom firmaet som gjorde angrep til sitt fremste forsvar.

Da verdens største kryptotyveri gikk utenom koden

Bybit-angrepet er skoleeksempelet på et skifte som har pågått i flere år. Ifølge den rettstekniske gjennomgangen fra sikkerhetsselskapet Sygnia ble ondsinnet JavaScript lagt inn i grensesnittet til Safe{Wallet}, multisig-verktøyet Bybit brukte, slik at transaksjonen som ble vist på skjermen så legitim ut mens den underliggende meldingen sendte midlene til angriperen (sygnia.co). Ingen smartkontrakt ble knekt i tradisjonell forstand. Menneskene som signerte gjorde jobben sin; de ble bare vist en løgn.

Tallene rundt angrepet forteller resten av historien. Blokkjedeanalyseselskapet Chainalysis anslår at over 3,4 milliarder dollar (godt over 31 milliarder kroner) ble stjålet fra kryptotjenester mellom januar og tidlig desember 2025, og at nordkoreanske aktører sto bak minst 2,02 milliarder dollar av dette, rundt 59 prosent (chainalysis.com). Bybit alene utgjorde nær halvparten av årets samlede tap. Når ett enkelt angrep gjennom et grensesnitt overgår summen av alle kodefeil i et helt år, er budskapet vanskelig å overse: den som bare får koden revidert, sikrer den minst kostbare delen av angrepsflaten.

Hva red teaming egentlig er (og hvorfor det ikke er en revisjon)

Offensiv sikkerhet snur det tradisjonelle sikkerhetsarbeidet på hodet. I stedet for å bygge stadig høyere murer og vente på angrep, hyrer man inn folk som oppfører seg nøyaktig som angriperne, for å finne hullene før de kriminelle gjør det. Halborn beskriver selv offensiv sikkerhet som «et rammeverk som anbefaler bruk av proaktive (eller offensive) teknikker for aktivt å motvirke angrep», i motsetning til den passive modellen der man venter til noe skjer (halborn.com).

Begrepene overlapper, men de betyr ikke det samme. Et blått lag (blue team) er de som forsvarer et system til daglig. Et rødt lag (red team) er de som angriper det, uten forvarsel, for å teste om forsvaret faktisk fungerer under press. Et lilla lag (purple team) er når de to jobber sammen og deler funn i sanntid. En penetrasjonstest er en avgrenset øvelse mot ett system eller én app, der målet er å finne så mange utnyttbare svakheter som mulig i et definert mål. Et red team-oppdrag er bredere: det etterligner en konkret trusselaktør, har som regel ett konkret mål (for eksempel å flytte midler eller nå en kritisk server uoppdaget), og tester ikke bare koden, men også menneskene, rutinene og deteksjonsevnen.

Filosofien bak det hele kalles gjerne «assume breach»: i stedet for å håpe at ingen kommer seg inn, går man ut fra at en angriper før eller siden gjør det, og tester hvor langt vedkommende da rekker før noen oppdager det. Halborn deler sin egen offensive tilnærming inn i tre nivåer, det selskapet kaller de tre A-ene: irritasjon (å kaste bort angriperens tid med falske spor), attribusjon (å avsløre hvem angriperen er) og angrep (direkte mottiltak, forbeholdt de alvorligste tilfellene). De fleste kommersielle oppdrag holder seg til de to første, men tankegangen er den samme: man venter ikke passivt på å bli truffet.

Det avgjørende skillet mot en revisjon ligger i selve spørsmålet. En revisjon spør: er denne koden riktig skrevet? Et red team spør: kan jeg komme meg inn, uansett hvordan? Den første antar at problemet finnes i kildekoden. Den andre antar at problemet kan finnes hvor som helst, og at den beste måten å finne det på er å prøve å utnytte det på ordentlig.

Halborn: firmaet som ble bygget av angripere

Halborn ble grunnlagt i Miami i 2019 av Steven Walbroehl, en etisk hacker, og Rob Behnke, en vekstgründer. De to bootstrappet selskapet i rundt tre år før de tok inn ekstern kapital, og den offensive kompetansen var utgangspunktet, ikke et tillegg. Walbroehl, i dag medgründer og teknologidirektør (CTO), har over femten år bak seg innen penetrasjonstesting, etisk hacking, web- og skysikkerhet, og han er forfatter av SANS-instituttets kurs SEC554 om blokkjede- og smartkontraktsikkerhet. Med andre ord: en av grunnleggerne skrev bokstavelig talt en av lærebøkene bransjen bruker for å lære opp angripere.

I juli 2022 hentet selskapet 90 millioner dollar (rundt 840 millioner kroner) i en serie A-runde ledet av Summit Partners, en av de største enkeltrundene noensinne for et rent blokkjedesikkerhetsfirma (summitpartners.com). «Etterspørselen etter Web3-sikkerhet vokser bare», sa Walbroehl da runden ble kjent. I dag beskriver Halborn seg som et fullt fjernstyrt selskap med over hundre offensive sikkerhetsingeniører (etter egne tall), og selskapets uttalte oppdrag er «å identifisere og utbedre sårbarheter i blokkjedeapplikasjoner og sikre integriteten i blokkjedeprosjekter i hvert utviklingstrinn» (halborn.com). Kundelisten selskapet selv trekker frem inkluderer Coinbase, Polygon og Solana.

Etter at Jacques Boschung, tidligere sjef i Kudelski Security, overtok som administrerende direktør høsten 2024, har Behnke gått over i rollen som arbeidende styreleder og president. Men firmaets DNA er fortsatt det samme: dette er ikke revisorer som lærte seg å angripe, det er angripere som også reviderer. Skillet er ikke kosmetisk. Det avgjør hvordan de nærmer seg et oppdrag, hvilke folk de ansetter, og hvilke svakheter de faktisk finner.

Angrepsflaten er mye større enn smartkontrakten

For å forstå hvorfor red teaming er nødvendig, må man forstå hvor mange steder et kryptoprosjekt faktisk kan angripes. Smartkontrakten er bare ett av flere lag. Over den ligger nettgrensesnittet brukerne klikker på, nettleserutvidelsen lommeboken kjører i, nøklene som signerer transaksjoner, skyserverne og CI/CD-rørledningene som distribuerer koden, RPC-nodene som mater applikasjonen med data, prisoraklene som forteller protokollen hva ting er verdt, og til slutt menneskene som administrerer alt sammen. En revisjon dekker det nederste laget godt. De øvrige lagene er det red teaming som må teste.

Tabellen under viser hvordan de store hendelsene i 2025 og 2026 fordeler seg på disse lagene, og hvilken type test som er best egnet til å avdekke hver av dem.

Cetus-tapet i mai 2025 var en ekte kodefeil (en heltallsoverflyt i likviditetsmatematikken) og hører hjemme i nederste rad, men de tre andre store hendelsene i tabellen hadde ingenting med smartkontraktens logikk å gjøre (halborn.com). De traff lagene en tradisjonell revisjon aldri ser på.

Laget som fortjener mest oppmerksomhet nettopp nå, er nøklene og signeringen. En moderne lommebok er ikke bare en nøkkel; det er en nettleserutvidelse, et sett med tilkoblede tjenester og en rekke fullmakter brukeren har gitt fra seg over tid. En angriper trenger ikke å stjele nøkkelen hvis vedkommende kan lure frem én ondsinnet signatur eller misbruke en gammel godkjenning. Dette er terreng en penetrasjonstest av selve signeringsflyten kan avdekke, men som en ren kodegjennomgang av smartkontrakten aldri vil se.

Slik foregår et red team-oppdrag, steg for steg

Et seriøst red team-oppdrag følger en gjenkjennelig livssyklus, og den ligner mer på etterretningsarbeid enn på en kodegjennomgang.

1. Avgrensning og spilleregler: kunden og teamet blir enige om hva som er innenfor, hva som er strengt forbudt, og hva målet er. Uten klare spilleregler blir en simulert innbruddsøvelse fort et reelt lovbrudd.
2. Trusseletterretning: teamet kartlegger hvilke aktører som faktisk angriper denne typen mål, og hvilke teknikker de bruker, slik at simuleringen blir realistisk og ikke bare akademisk.
3. Rekognosering: åpen kildeetterretning (OSINT) om ansatte, infrastruktur, kodelagre og lekkede opplysninger. Halborn har blant annet tatt i bruk automatiseringsplattformen Trickest for å skalere denne fasen.
4. Innledende tilgang: phishing, en utnyttbar tjeneste, en feilkonfigurert sky, eller en kombinasjon. Målet er å skaffe det første fotfestet inn i systemet.
5. Bevegelse og eskalering: når teamet er inne, beveger det seg sidelengs, skaffer høyere rettigheter og nærmer seg målet, hele tiden med mål om å ikke bli oppdaget.
6. Måloppnåelse: teamet demonstrerer at det kunne ha flyttet midler, signert en ondsinnet transaksjon eller tatt kontroll over en kritisk funksjon.
7. Rapport og gjennomgang: til slutt leveres ikke bare en liste med feil, men fortellingen om hele angrepskjeden, og en ærlig vurdering av hvor og når forsvaret burde ha fanget dem opp.

Det siste punktet er ofte det mest verdifulle. En liste med sårbarheter kan et automatisk verktøy også produsere. Fortellingen om hvordan en menneskelig motstander faktisk kom seg fra utsiden og helt inn til hvelvet, og hvor det stille alarmklokkene aldri ringte, er det bare et red team som kan gi.

Oppdrag kommer i flere varianter. I en «black box»-test vet teamet nesten ingenting på forhånd og må finne alt selv, slik en ekte utenforstående ville gjort. I en «white box»-test får teamet full innsikt i kode og arkitektur, noe som gir dypere dekning på kortere tid. Uansett variant er den skriftlige tillatelsen fra kunden avgjørende: uten den er selv en velmenende innbruddsøvelse ganske enkelt et datainnbrudd. Nettopp derfor er avgrensningsfasen ikke byråkrati, men det som skiller et profesjonelt red team fra en kriminell.

Rab13s: da Halborn brøt seg inn i 280 blokkjeder

Det tydeligste eksempelet på hva offensiv research kan finne, er Halborns egen signatursak, kjent som Rab13s. Under en gjennomgang av Dogecoins kodebase i mars 2022 oppdaget seniorforsker Hossam Mohamed en klynge av sårbarheter som ikke bare rammet Dogecoin, men over 280 nettverk som deler samme kodearv, deriblant Litecoin og Zcash. Halborn anslo at verdier for mer enn 25 milliarder dollar sto i fare (halborn.com, cointelegraph.com).

Det var snakk om tre feil: to som kunne krasje noder (tjenestenektangrep) og én kjøring av vilkårlig kode. Den alvorligste lot en angriper sende en spesiallaget konsensusmelding som kunne ta ned noder og i verste fall bane vei for et 51-prosentangrep. Dogecoin, Litecoin og Zcash lappet feilene før den offentlige avsløringen i mars 2023 (Dogecoin i versjon 1.14.6), men mange mindre forker gjorde det aldri. Rab13s viser poenget med proaktiv offensiv sikkerhet i konsentrert form: verdiene ble reddet nettopp fordi noen med angriperens tankesett lette etter feilen først, i stedet for å vente på at en kriminell skulle finne den.

Mennesket er koden ingen reviderer

Hvis 2025 og 2026 har lært bransjen én ting, er det at den svakeste komponenten sjelden er teknisk. Den er menneskelig. Lazarus fikk ikke tilgang til Bybit ved å knekke kryptografi; gruppen manipulerte prosessen rundt signeringen. De største nordkoreanske tyveriene starter gjerne med målrettet phishing, falske jobbtilbud til utviklere, eller en kompromittert bærbar PC.

Derfor er sosial manipulering en fast del av et fullverdig red team-oppdrag. Teamet sender testphishing til ansatte, prøver å lure frem tilgang over telefon, og ser om et enkelt klikk kan bli til et fotfeste. Og trusselen blir verre med kunstig intelligens. «AI-forsterket sosial manipulering vil spille en betydelig rolle i kryptohackernes verktøykasse», sier Steven Walbroehl, medgründer og teknologidirektør i Halborn, som peker på at angripere nå bruker AI til å lage «svært personlige, kontekstbevisste angrep som omgår tradisjonell sikkerhetsopplæring» (cointelegraph.com). En revisjon av smartkontrakten din vil aldri fange dette. Et red team som phisher dine egne ansatte, gjør det.

Revisjon, penetrasjonstest og red team: hva er forskjellen?

De tre disiplinene forveksles ofte, men de svarer på ulike spørsmål og gir ulike resultater. Tabellen under oppsummerer hovedforskjellene.

Poenget er ikke at det ene erstatter det andre. En moden sikkerhetsstrategi bruker alle tre: revisjon for å sikre koden, penetrasjonstest for å sikre de enkelte systemene, og red teaming for å teste om helheten står imot en reell motstander. For prosjekter utenfor EVM, som Solana og Move-kjedene, finnes det dessuten egne spesialiserte revisormiljøer som utfyller den offensive testingen.

Tallene bak skiftet: koden er ikke lenger hovedproblemet

Argumentet for å teste hele angrepsflaten, og ikke bare koden, er ikke en magefølelse. Det ligger i tallene. Tabellen under sammenstiller de to store datasettene fra henholdsvis hele 2025 og første halvår 2026.

TRM Labs oppsummerer skiftet skarpest: i første halvår 2026 var smartkontraktsutnyttelser den vanligste kategorien (125 av 207 hendelser), men de sto for en liten del av verdien. Infrastruktur- og nøkkelkompromitteringer utgjorde rundt 15 prosent av hendelsene, men rundt 76 prosent av alle stjålne verdier (trmlabs.com). Med andre ord: revisjonen dekker den vanligste angrepsvektoren, ikke den dyreste. Det er den dyreste, den operasjonelle, red teaming er laget for å teste.

AI red teaming: den nye angrepsflaten

I takt med at AI-agenter begynner å holde nøkler og signere transaksjoner på egen hånd, oppstår en helt ny angrepsflate. En agent som kan flytte penger, kan også manipuleres til å flytte dem feil sted, gjennom «prompt injection» og forgiftede data. Halborn har svart med egne tjenestelinjer for AI Red Teaming, som selskapet beskriver som «motstandertesting mot reelle AI-trusler», og AI Security Assessment, som leter etter sårbarheter i AI-modeller og datarørledninger (halborn.com).

Dette er ikke teoretisk. Når en lommebok eller en agent kan delegere signeringsrettigheter til tredjeparter, flytter risikoen seg fra selve koden til fullmaktene som gis. Walbroehls advarsel om kontekstbevisste, AI-genererte angrep gjelder dobbelt her: motstanderen automatiserer nå både rekognoseringen og selve manipulasjonen, og kan produsere overbevisende phishing i industriell skala. Et red team som ikke tester hvordan AI-komponentene kan lures, tester i praksis gårsdagens system.

DORA og TIBER-NO: når red teaming blir lovpålagt

Lenge var offensiv testing noe de mest sikkerhetsbevisste selskapene kjøpte frivillig. Det er i ferd med å endre seg. EUs forordning om digital operasjonell motstandsdyktighet, DORA, krever at «identifiserte» finansforetak gjennomfører såkalt trusselledet penetrasjonstesting (Threat-Led Penetration Testing, TLPT) minst hvert tredje år, mot levende produksjonssystemer, basert på reell trusseletterretning (DORA artikkel 26, financialregulations.eu). TLPT er verken en vanlig revisjon eller en vanlig penetrasjonstest; det er en strukturert, etterretningsledet red team-øvelse, og fristen for de omfattede foretakene nærmer seg (januar 2028).

For norske lesere er dette ikke en fjern EU-sak. Allerede i 2021 etablerte Norges Bank og Finanstilsynet rammeverket TIBER-NO, den norske utgaven av det europeiske TIBER-EU (finanstilsynet.no, norges-bank.no). TIBER står for «Threat Intelligence-based Ethical Red Teaming», altså etisk red teaming basert på trusseletterretning, og et eget TIBER Cyber Team (TCT-NO) koordinerer testene. Så langt har deltakelsen vært frivillig, og bare en håndfull tester er gjennomført. Men når DORA innlemmes i norsk rett gjennom EØS-avtalen, blir trusselledet testing obligatorisk for de mest betydningsfulle foretakene.

Hvem som havner innenfor, avgjøres av størrelse og systemviktighet, ikke av bransjeetikett. Store kryptotjenesteytere (CASP-er) som er autorisert under MiCA, kan i praksis bli omfattet på lik linje med banker og betalingsforetak dersom de er store nok. For et norsk kryptoselskap betyr det at spørsmålet ikke lenger bare er «har vi fått koden revidert?», men «tåler hele virksomheten vår et realistisk angrep, og kan vi bevise det for tilsynet?».

Konsekvensen er tydelig: den samme disiplinen Halborn har levert til kryptoprosjekter i årevis, blir nå et regulatorisk krav for bankene og de store tjenesteyterne. MiCA og DORA pålegger ingen å få selve smartkontrakten revidert, men DORA pålegger de største aktørene å la profesjonelle angripere teste hele forsvaret. Det er red teaming, satt i lovs form, og det peker mot en fremtid der den offensive testingen ikke lenger er et konkurransefortrinn, men en minstestandard.

Hva koster det å bli angrepet på bestilling?

Prisene varierer mye, og markedet er lite standardisert. En smartkontraktsrevisjon i toppsjiktet ligger typisk mellom 80 000 og 350 000 dollar (fra rundt 750 000 til over tre millioner kroner), avhengig av kompleksitet. Sherlocks egen prisreferanse for 2026 spenner fra rundt 5 000 dollar for enkle tokener til over 250 000 dollar for store, sammensatte protokoller (sherlock.xyz). Penetrasjonstester og fullverdige red team-oppdrag prises som regel individuelt, og et bredt oppdrag som inkluderer sosial manipulering, sky og infrastruktur ligger ofte høyere enn en ren kodegjennomgang, rett og slett fordi det tar lengre tid og krever flere spesialister.

For institusjoner er regnestykket likevel enkelt. Et red team-oppdrag som koster noen millioner kroner, er billig sammenlignet med et enkelt angrep som Bybit, der nær 14 milliarder kroner forsvant på minutter. Den virkelige kostnaden er ikke fakturaen fra sikkerhetsfirmaet; det er alt du taper hvis du lar være å teste, og en motstander gjør det for deg.

Fra Miami til Wall Street: derfor ringer bankene nå angriperne

Halborns kanskje viktigste veddemål i 2026 er at de neste kundene ikke er kryptoprosjekter, men tradisjonelle finansinstitusjoner på vei inn i digitale eiendeler. Under Boschung har selskapet dreid mot banker, tokeniserte verdipapirer og institusjonell infrastruktur, og lansert rådgivning rettet mot foretak som skal bygge sikkerhet inn fra start. «Finansbransjen er i endring, og institusjoner tar i bruk digitale eiendeler i et enestående tempo. Den underliggende infrastrukturen må holde tritt», sa Boschung om selskapets institusjonelle satsing (thefullfx.com).

Logikken henger sammen med DORA. Bankene er allerede vant til penetrasjonstesting og TIBER-øvelser; for dem er det å hyre inn et red team en kjent øvelse, ikke et fremmed kryptofenomen. Når disse aktørene nå tar inn kryptoforvaring og tokeniserte instrumenter, tar de med seg forventningen om offensiv testing, og det treffer et firma som Halborn midt i kjernekompetansen. Kryptobransjen lærte offensiv sikkerhet av nødvendighet; nå kommer regulert finans og etterspør nøyaktig det samme.

Grensene: en ren red team-rapport er ingen garanti

Offensiv sikkerhet er nødvendig, men det er ikke tryllestøv. Et red team-oppdrag er også et øyeblikksbilde: det tester forsvaret slik det var den uken, mot de teknikkene teamet valgte. En ren rapport betyr ikke at neste ukes null-dagssårbarhet er dekket. Og akkurat som for revisorer finnes det ingen offentlig myndighet som akkrediterer offensive sikkerhetsfirmaer eller setter en minstestandard for hva et red team skal dekke. Kvaliteten holdes oppe av omdømme, ikke av regulering.

Den nøkternheten er verdt å ta med seg. Suhail Kakar, utviklerrelasjonsansvarlig i TAC Blockchain, oppsummerte revisjonsbransjens ydmykhet etter et stort angrep slik: «Revidert av X betyr nesten ingenting. Kode er vanskelig, DeFi er vanskeligere» (cointelegraph.com). Det samme gjelder red teaming. Selv om koden er revidert og systemet er red team-testet, og selv om alt gjøres riktig, kan et prosjekt bli truffet. Det er derfor obduksjonen som følger et angrep, og dusørene som henter hjem stjålne midler, er blitt en så sentral del av bransjen.

Den ærligste konklusjonen er kanskje denne: en revisjon forteller deg om koden er riktig. Et red team forteller deg om du kan bli ranet. Begge svarene er verdifulle, men bare det andre svaret handler om hele huset, og ikke bare om låsen på hoveddøren. I en tid der pengene lekker ut gjennom menneskene, grensesnittet og nøklene, er det skillet ikke akademisk. Det er forskjellen på å vite at koden din er trygg, og å vite at du selv er det.

Frequently Asked Questions

Hva er forskjellen på en sikkerhetsrevisjon og red teaming?

En sikkerhetsrevisjon (audit) leser og vurderer kildekoden, typisk en smartkontrakt, for å finne feil før lansering. Et red team-oppdrag etterligner en ekte angriper og tester hele systemet: kode, grensesnitt, nøkler, infrastruktur og mennesker. Revisjonen spør om koden er riktig skrevet, mens red teamet spør om noen kan bryte seg inn uansett. De utfyller hverandre og erstatter ikke hverandre.

Hva er DORA og TIBER-NO, og gjelder det norske kryptoselskaper?

DORA er EUs forordning om digital operasjonell motstandsdyktighet, som blant annet krever trusselledet penetrasjonstesting (TLPT) for de største finansforetakene. TIBER-NO er Norges Banks og Finanstilsynets rammeverk for slik testing. Når DORA innlemmes i norsk rett gjennom EØS-avtalen, blir testingen obligatorisk for de mest betydningsfulle foretakene, noe som kan omfatte store kryptotjenesteytere (CASP-er) under MiCA. Selve smartkontrakten er derimot ikke lovpålagt revidert.

Hva koster en penetrasjonstest eller et red team-oppdrag?

Prisene er lite standardiserte. Smartkontraktsrevisjoner i toppsjiktet ligger ofte mellom 80 000 og 350 000 dollar, rundt 750 000 til over tre millioner kroner. Penetrasjonstester og red team-oppdrag prises som regel individuelt, og brede oppdrag som inkluderer sosial manipulering og infrastruktur ligger gjerne høyere enn en ren kodegjennomgang fordi de tar lengre tid og krever flere spesialister.

Hva er Rab13s?

Rab13s er navnet på en klynge sårbarheter som Halborns forsker Hossam Mohamed avdekket under en gjennomgang av Dogecoins kodebase i 2022. Feilene rammet over 280 nettverk som deler samme kodearv, deriblant Litecoin og Zcash, og satte anslagsvis over 25 milliarder dollar i fare. De omfattet to tjenestenektfeil og én kjøring av vilkårlig kode, og ble offentlig avslørt i 2023 etter at de største kjedene hadde lappet dem.

Er red teaming nok til å hindre at et prosjekt blir hacket?

Nei. Red teaming reduserer risikoen betydelig ved å avdekke svakheter en angriper ellers ville funnet, men det er et øyeblikksbilde og ingen garanti. Nye sårbarheter oppstår, teknikker endrer seg, og ingen myndighet akkrediterer offensive sikkerhetsfirmaer. Derfor kombineres red teaming med revisjon, bug bounty, overvåking og en plan for hva som skjer etter et angrep.

Av Anneke de Vries, sikkerhetsredaktør i HOGE Wire.