Multisignatur på én laptop: Halborn og Humanity-hacket

Oktober 2026 ble en av de dyreste månedene desentralisert finans noen gang har bokført. Etter tall fra Chainalysis, gjengitt i bransjemediene, forsvant rundt 718 millioner dollar i elleve separate angrep, fire av dem på én og samme dag, 11. oktober. Broer mellom blokkjeder sto for 82 prosent av tapene. Det skjedde mens Bitcoin lå like under 80 800 dollar, i overkant av 750 000 kroner, og mens resten av markedet forsøkte å overbevise seg selv om at det verste var over.

Men angrepet som best forklarer formen på hele 2026, skjedde fire måneder tidligere, i juni, og rammet ikke en bro, men en identitetsprotokoll verdsatt til over en milliard dollar. Det var ingen elegant utnyttelse av en matematisk feil i en smartkontrakt, ingen ukjent nulldagssårbarhet. Humanity Protocol mistet rundt 36 millioner dollar fordi det som på papiret var en multisignatur, i praksis lå på én bærbar PC. Sikkerhetsfirmaet Halborn, som har gjort obduksjon av kryptoangrep til en egen sjanger, oppsummerte saken kaldt: det lå nok nøkler på én utviklermaskin til at en angriper kunne overta både en varm lommebok og to multisignaturkontoer på en gang.

Denne gjennomgangen bruker Humanity-hacket til å forklare noe nesten alle kryptoprosjekter sier de har kontroll på, og som de fleste av de store tapene i 2026 viser at de ikke har: at en multisignatur bare er verdt noe hvis nøklene faktisk ligger forskjellige steder. Tillit er bare så sterk som stedet nøkkelen fysisk befinner seg. Halborn kaller det selv forskjellen mellom å sikre koden og å sikre menneskene og maskinene rundt den.

Måneden da broene brast

Før oktober var september den verste måneden i kryptohistorien målt i stjålne verdier. CertiK talte 97 hendelser og satte tapet til rundt 768 millioner dollar, mens PeckShield landet på 55 større hendelser og omtrent 766 millioner. Mesteparten av summen kom fra to saker alene: Bitget-børsen og Bitcoin-sidekjeden Liquid. For hele 2026 har CertiK registrert 656 hendelser og over 2,68 milliarder dollar i tap, en hale av angrep som er færre i antall enn tidligere år, men større og mer presise per treff.

Oktober skjøt forbi september igjen, drevet nesten utelukkende av broangrep. Det pene med en overskrift om 718 millioner dollar er at den skjuler en kjedelig sannhet: svært lite av pengene forlot prosjektene gjennom en feil i koden. De gikk ut gjennom kompromitterte nøkler, gjennom infrastruktur rundt kontraktene, og gjennom mennesker som ble lurt. Det er dette mønsteret Humanity-saken viser i renest mulig form, og det er derfor den fortjener en grundigere obduksjon enn de fleste større sakene i høst. En ekstra vri i oktober: angriperne vekslet i økende grad byttet sitt om til DAI, en stablecoin uten en sentral utsteder som kan fryse adresser slik Circle og Tether kan, noe som gjorde utbyttet vanskeligere å hente tilbake.

Hvem er Halborn?

Halborn er et blokkjede-sikkerhetsselskap grunnlagt i Miami i 2019 av Steven Walbroehl og Rob Behnke. De første årene drev de uten ekstern kapital, før Summit Partners i juli 2022 ledet en Series A på 90 millioner dollar. I 2024 hentet selskapet inn Jacques Boschung, tidligere i Kudelski Security, som ny toppsjef; Behnke ble styreleder og president, mens Walbroehl er teknologidirektør. Selskapet oppgir Coinbase, Polygon og Solana blant kundene, og beskriver seg selv som offensivt i sjelen: det bryter seg inn for å finne hull før andre gjør det.

Tjenestene spenner fra manuelle revisjoner av smartkontrakter og penetrasjonstesting til red team-øvelser, vurdering av AI-systemer og rådgivning om nøkkelforvaring. Det Halborn er mest kjent for i offentligheten, er likevel noe annet: «Explained»-serien, der firmaet rekonstruerer de store angrepene i detalj etter at de har skjedd. Et poeng er verdt å slå fast tidlig: Halborn reviderte ikke Humanity Protocol. Firmaet opptrer her som rettsmedisineren, ikke som vaktselskapet som sov i timen. Nettopp derfor er obduksjonen deres nyttig, den har ingen egeninteresse i å pynte på hva som gikk galt.

Hva Humanity Protocol egentlig er

For å forstå hvorfor denne saken er pinlig, må man vite hva Humanity Protocol driver med. Prosjektet er en desentralisert identitetsprotokoll: et EVM-kompatibelt lag 2-nettverk som bruker håndflatebiometri og nullkunnskapsbevis for å bekrefte at en bruker er et ekte, unikt menneske, uten å avsløre hvem personen er. Tanken er å løse det samme problemet som Worldcoin angriper med iris-skanning, bare med håndflaten i stedet for øyet. H-tokenet betaler transaksjonsgebyrer, brukes til staking og styrer protokollen.

Prosjektet er ikke en garasjeoperasjon. Grunnlegger Terence Kwok har hentet rådgivere som Yat Siu i Animoca Brands og Sandeep Nailwal i Polygon, og blant investorene finner vi Pantera Capital, Jump Crypto, Kingsway Capital og Hashed. I januar 2025 hentet Humanity 20 millioner dollar til en verdsettelse på 1,1 milliarder dollar. Ironien skriver seg nesten selv: en protokoll hvis hele forretningsidé er å bevise hvem du kan stole på, falt fordi den ikke hadde kontroll på sine egne nøkler. Et selskap som selger tillit som produkt, demonstrerte hvor lett tillit kollapser når den samles på ett sted.

Anatomien i hacket: syv nøkler på én maskin

Frøet til katastrofen ble sådd et helt år før angrepet. Da Humanity lanserte hovednettet sitt i juni 2025, ble flere private nøkler ved en feil sikkerhetskopiert til en utviklers maskin under oppsettet. De skulle aldri ha ligget der, og de ble aldri fjernet. Et år senere, i begynnelsen av juni 2026, infiserte skadevare den samme maskinen og ga angriperen full tilgang (root) til innholdet. Halborns rekonstruksjon slår fast at angriperen med dette fikk tak i syv private nøkler på én gang: én nøkkel til en varm lommebok, tre nøkler til en Safe-konto på Ethereum, og tre nøkler til en Safe-konto på BNB Smart Chain.

Resten gikk fort. Angriperen tappet først den varme lommeboken og flyttet 6 045 060 H til sin egen adresse på Ethereum. Deretter brukte han de tre Ethereum-nøklene til å ta kontroll over Safe-kontoen, bytte ut brokontrakten med en ondsinnet versjon og tappe rundt 141 millioner H fra protokollens kontrakter. På BNB Smart Chain brukte han de tre nøklene der til å få administratorkontroll, installere en kontrakt med en ubegrenset preging-funksjon og trykke rundt 300 millioner helt nye H ut av løse luften. Til slutt ble det meste vekslet til ETH på desentraliserte børser. Etter Halborns oppstilling ble til sammen i underkant av 447 millioner H enten stjålet eller preget, til en samlet verdi rundt 36 millioner dollar.

Legg merke til hva som ikke skjedde. Ingen fant en aritmetisk feil i en smartkontrakt. Ingen manipulerte et orakel eller lånte et flash-lån for å vippe en pris. Angriperen logget seg i praksis inn som protokollens egne eiere, fordi han hadde nøklene deres. Grunnlegger Terence Kwok oppsummerte det i ettertid med at «noen av nøklene ble ved et uhell sikkerhetskopiert til en kompromittert maskin under oppsettet». Det er hele historien i én setning, og det er en setning om rutiner, ikke om kryptografi.

Et multisig er ikke magi: hva 3-av-6 egentlig betyr

En multisignatur, eller multisig, er en lommebok som styres av flere nøkler, der et bestemt antall av dem må signere før noe kan skje. En 3-av-6-oppsett betyr at det finnes seks gyldige nøkler, og at hvilke som helst tre av dem til sammen kan flytte midler eller endre kontrakten. Poenget er å fjerne det enkelte feilpunktet: ingen enkeltperson kan stikke av med kassen, en tapt nøkkel velter ikke alt, og en innbruddstyv som får tak i én nøkkel, sitter fortsatt fast. Standardverktøyet for dette i EVM-verdenen er Safe (tidligere Gnosis Safe), en smartkontrakt som holder styr på hvem som har signert.

Sikkerheten i modellen hviler på én stilltiende antakelse: at de nøklene som trengs for å nå terskelen, er uavhengige av hverandre. Ulike personer, ulike maskiner, ulike steder. Det er nettopp denne antakelsen Humanity brøt. Tabellen under viser avstanden mellom hvordan oppsettet så ut på papiret, og hva det faktisk var verdt.

Da multisignaturen ble teater

Her ligger kjernen i hele saken. En multisig fordeler tillit langs to akser samtidig: over mennesker og over maskiner. Når Humanity satte opp en 3-av-6 på Ethereum, fortalte de verden at det skulle kreve tre uavhengige signaturer å flytte verdiene, altså at tre forskjellige personer med tre forskjellige enheter måtte si ja. I virkeligheten lå akkurat de tre nøklene som trengtes for å nå terskelen, på samme bærbare PC. Da den maskinen ble kompromittert, var terskelen allerede nådd. De seks signaturene på papiret ga en følelse av spredning, men de tre som faktisk betydde noe, satt samlet på ett bord.

En 3-av-6 der tre av nøklene bor sammen, er ikke en 3-av-6. Det er en 1-av-1 i kostyme. Og fordi det samme gjaldt BNB-kontoen, holdt det å overta én enhet for å styre verdier på to blokkjeder. Dette skiller Humanity fra et overfladisk likt angrep som Bybit-tyveriet i februar 2025, der tyvene ikke stjal nøklene, men lurte signeringsgrensesnittet til å vise en ufarlig transaksjon mens en ondsinnet ble godkjent. Hos Bybit sviktet presentasjonen; hos Humanity sviktet selve forvaringen. Nøklene var ekte, signaturene var gyldige, kontrakten gjorde akkurat det den var bedt om. Multisignaturen var aldri brutt. Den var bare aldri en multisignatur i praksis.

Tidslinjen: fra uhell til tap

Det som gjør saken lærerik, er hvor lang lunte den hadde. Sårbarheten lå latent i et helt år før noen utnyttet den. Tabellen under setter hendelsene i rekkefølge.

Ett år er lang tid. I hele den perioden var hele protokollens verdigrunnlag beskyttet av at ingen tilfeldigvis kompromitterte én bestemt laptop. Det er ikke en sikkerhetsmodell, det er flaks med utløpsdato.

Prisen: da H falt 85 prosent på et halvt døgn

Tallet på 36 millioner dollar er den delen av skaden som er lett å telle, og den undervurderer resten. H-tokenet gikk fra rundt 0,67 dollar før bruddet til rundt 0,05 dollar på det laveste, et fall i størrelsesorden 85 til 90 prosent i løpet av et halvt døgn, før en delvis henting til rundt 0,20 dollar. For en innehaver i Norge som satt med H verdt 100 000 kroner ved frokost, var posisjonen verdt rundt 10 000 til 15 000 kroner ved middagstid.

Her ligger en viktig mekanisme det er verdt å dvele ved. Angriperen tappet ikke bare eksisterende tokens, han preget 300 millioner nye. Det er to angrep i ett: et tyveri og en utvanning. Hver eneste H-innehaver ble fattigere i det øyeblikket forsyningen eksploderte, uavhengig av om deres egne tokens ble rørt. Da angriperen i tillegg dumpet utbyttet i markedet, falt prisen alle eide til. De 36 millionene er det angriperen gikk av gårde med; det reelle tapet, fordelt på tusenvis av innehavere gjennom kollaps og utvanning, var større og vanskeligere å måle. Det er et gjennomgående trekk ved preging-angrep: den direkte tyverisummen er toppen av isfjellet, mens utvanningen rammer alle som holdt tokenet.

Hvorfor en revisjon ikke ville stoppet dette

Den vanligste reaksjonen etter et hack er å spørre hvem som reviderte koden. Her er spørsmålet nesten irrelevant. En koderevisjon undersøker logikken i smartkontraktene: kan noen trekke ut mer enn de skal, kan en beregning renne over, finnes det en bakdør i oppgraderingsmekanismen. Humanity-angrepet rørte ingen av delene. Angriperen brukte gyldige nøkler til å gjøre ting kontraktene var laget for å tillate: oppgradere en bro, prege tokens, flytte midler. For kontrakten var alt i orden. Signaturene stemte. Eieren ba om det.

Ingen gjennomgang av Solidity-kode ville flagget at eierens tre nøkler lå på samme laptop, for det er et faktum som bor utenfor kjeden, utenfor det en revisor får se. Dette er den samme blindsonen som preger hele bransjen akkurat nå, og som ligger under oppkjøpsbølgen blant revisjonsselskapene, deriblant da S&P Global kjøpte OpenZeppelin: en revisjon kan gjøres feilfri og likevel være irrelevant for der pengene faktisk forsvinner. CertiKs medgrunnlegger Ronghui Gu formulerte det treffende da han sa at «en protokoll kan bestå en feilfri koderevisjon og likevel tape millioner på grunn av en kompromittert administratornøkkel». Humanity er fasiten på den setningen.

Mønsteret i 2026: de dyreste angrepene rører aldri koden

Humanity er ikke et unntak, det er regelen. TRM Labs oppsummerte første halvår 2026 slik at feil i selve smartkontraktene sto for flertallet av hendelsene, 125 av 207, men bare en liten del av verdiene. Angrep mot infrastruktur og drift utgjorde rundt 15 prosent av hendelsene, men cirka 76 prosent av verdiene. Oversatt: de fleste angrepene er småtteri i koden, mens de dyre angrepene går etter nøkler, mennesker og maskinene rundt kontraktene. Tabellen under viser hvor pengene slapp ut i de største sakene de siste par årene.

Bare én rad i tabellen svarer ja. Alt det andre slapp ut gjennom nøkler, grensesnitt, infrastruktur eller mennesker. Det er dette Halborn mener når de insisterer på at forsvaret må være offensivt og bredt, ikke bare en gjennomlesing av kontrakten. Teknologidirektør Steven Walbroehl har advart om at angriperne i økende grad bruker kunstig intelligens til «svært personlige, kontekstbevisste angrep som omgår tradisjonell sikkerhetsopplæring». Den maskinen som ble infisert hos Humanity, tilhørte et menneske som sannsynligvis klikket på noe det ikke burde. Det er den svakeste lenken i nesten alle de dyre sakene.

Nøkkelhåndtering gjort riktig: slik sprer man en multisig

Hvis problemet er at nøkler samles på ett sted, er løsningen i prinsippet enkel, og i praksis krevende. En multisig er bare verdt noe når hver nøkkel er fysisk og organisatorisk uavhengig av de andre. Det er dette rådgivningsdelen av et selskap som Halborn selger, og det er sjelden en kontrakt, oftere en arbeidsmåte. De viktigste prinsippene ser slik ut:

• Hver signeringsnøkkel skal ligge på sin egen maskinvareenhet, en hardware wallet eller en HSM, og aldri eksporteres til en maskin som er koblet til nett.
• Nøklene skal tilhøre forskjellige personer, helst i forskjellige organisasjoner og på forskjellige steder, slik at ingen enkelt hendelse rammer flere enn én.
• Sikkerhetskopier av en nøkkel skal aldri lagres sammen med en annen nøkkel, og aldri på en delt utviklermaskin eller i en nettsky.
• Signering av verdifulle operasjoner bør skje fra enheter uten nettforbindelse (air-gapped), der transaksjonen leses nøye før den godkjennes.
• Vurder MPC, der nøkkelen aldri eksisterer som ett helt objekt noe sted, men settes sammen av fragmenter ved behov.
• Legg tidslås (timelock) og overvåking på administrator-handlinger, slik at en ondsinnet oppgradering kan oppdages og stanses før den rekker å tømme kassen.

Ingen av disse punktene handler om kode. De handler om disiplin i hvordan mennesker håndterer hemmeligheter, og det er nettopp derfor de er vanskelige å få til i et ungt prosjekt med lanseringsstress. Den samme spenningen går igjen i måten vanlige brukere signerer på, der bekvemmelighet og sikkerhet trekker i hver sin retning; vi har tidligere skrevet om hvordan fullmakter og automatisk signering flytter risiko fra koden og over på det brukeren faktisk godkjenner. Humanity-feilen var ikke manglende teknologi, selskapet brukte tross alt Safe. Det var at en sikkerhetskopi ved et uhell samlet det som skulle vært spredt.

Kan pengene hentes tilbake?

Kort svar: det meste er borte. Angriperen vekslet raskt H om til ETH på desentraliserte børser og flyttet verdiene videre. Når byttet først er konvertert til en eiendel uten en sentral utsteder, finnes det ingen knapp å trykke på. Utstedere som Tether og Circle kan fryse USDT og USDC i egne kontrakter, og gjør det jevnlig i samarbeid med myndigheter, men ETH og DAI kan ingen enkeltpart fryse. Det var nettopp derfor angriperne i oktober i økende grad vekslet til DAI. Spørsmålet om hvem som i det hele tatt kan skru av pengestrømmen, og hvem som da bestemmer hvem som får igjen pengene, har vi sett nærmere på i saken om nødbryteren som avgjør hvem som får refusjon.

For et lag 2-prosjekt som Humanity finnes det heller ingen validatorer som kan fryse en adresse slik Sui-nettverket gjorde da Cetus ble tappet. De pregede tokenene er en egen floke: 300 millioner H som aldri burde eksistert, kan ikke uten videre tilbakekalles uten en ny token-migrering som rammer uskyldige innehavere. Halborn, som samarbeider med Chainalysis om sporing og gjenvinning etter hendelser, er tydelig på at det avgjørende vinduet er de første timene, før midlene er vasket gjennom broer og miksere. Og her kommer den siste komplikasjonen: Halborns egen obduksjon navngir ingen gjerningsperson, men enkelte analytikere, deriblant Quantstamp, har knyttet angrepet til nordkoreanske aktører. Er det riktig, er sjansen for å få pengene tilbake i praksis null, for da er ikke dette en tyv man kan forhandle med, men en statlig operasjon med egne hvitvaskingskanaler.