Multisig beste praksis 2026: når gyldige signaturer tømmer hvelvet

Den 6. september 2026, klokken 14.28 UTC, forsvant 3.996 bitcoin ut av reservene til Liquid Network på under ett minutt. Verdien var rundt 320 millioner dollar, i overkant av 3 milliarder kroner. Uttaket ble godkjent av elleve av femten uavhengige signatærer, hver med sin nøkkel trygt låst inne i en egen maskinvaremodul. Ingen nøkkel ble stjålet, ingen signatur var forfalsket, og kryptografien fungerte akkurat slik den skulle. Likevel var pengene borte.

Det er den ubehagelige sannheten om multisig i 2026: matematikken er nesten aldri problemet. En riktig satt opp multisig-lommebok er blant de sterkeste konstruksjonene i praktisk kryptografi, og likevel dominerer multisig-oppsett listene over årets største tyverier. Grunnen er at angriperne for lengst har sluttet å angripe nøklene. De angriper laget over nøklene: skjermen som viser hva du signerer, prosessen som avgjør hvem som holder hvilken nøkkel, og koden som bestemmer om et uttak i det hele tatt er gyldig. Denne artikkelen handler om det laget, og om hva beste praksis faktisk betyr når signaturen din er ekte, men pengene forsvinner likevel.

Multisig i 2026: kryptografien er ikke problemet

En multisig-lommebok (multisignatur) krever at flere nøkler godkjenner en transaksjon før den kan gjennomføres. Et «M-av-N»-oppsett betyr at M av totalt N nøkler må signere: en 3-av-5 trenger tre av fem, en 2-av-3 trenger to av tre. Ideen er enkel og sterk. Ingen enkeltperson kan stikke av med pengene, og tap av én nøkkel velter ikke hele oppsettet. På Ethereum og de fleste EVM-kjeder er standarden Safe (tidligere Gnosis Safe), en smartkontrakt som håndhever terskelen direkte på kjeden. Ifølge Safe-stiftelsens egen kvartalsrapport sikret økosystemet ved utgangen av andre kvartal 2026 rundt 27 milliarder dollar i selvforvaltede verdier fordelt på over 63 millioner kontoer, ifølge Safe Ecosystem Foundation. Bitcoin bruker native multisig og nyere konstruksjoner som Taproot og MuSig2, mens store broer og sidekjeder bruker føderasjoner der titalls parter deler ansvaret.

Det multisig faktisk beskytter mot, er et avgrenset trusselbilde: at én nøkkel blir stjålet, at én signatær blir upålitelig, eller at én enhet går tapt. Det er reelle farer, og mot dem er multisig utmerket. Men det er også hele beskyttelsen. Multisig autoriserer, den auditerer ikke. Den kontrollerer at nok gyldige signaturer finnes, ikke om det som signeres er det signatærene tror de godkjenner, og ikke om regnestykket bak transaksjonen er riktig. Alt som skjer i laget over signeringen, i grensesnittet, i rutinene rundt nøklene, i valideringskoden noden kjører, ligger utenfor det multisig kan forsvare. Og det er nettopp der pengene forsvinner i 2026.

Paradokset i tallene: matematikken holder, laget rundt svikter

Blokkjedeanalyseselskapet TRM Labs oppsummerte første halvår 2026 med et tall som fanger paradokset presist. Det ble registrert 207 hack med et samlet tap på rundt 972 millioner dollar (cirka 9,2 milliarder kroner), mer enn en dobling i antall hendelser fra året før, men et fall på over 50 prosent i verdi fra 2,3 milliarder dollar i første halvår 2025, ifølge TRM Labs. Det interessante ligger i fordelingen. Rene smartkontrakt-utnyttelser, der angriperen finner en feil i selve koden, utgjorde 125 av de 207 hendelsene, altså det store flertallet, men bare en liten andel av verdien som ble stjålet. Infrastruktur- og driftskompromisser, der noen kommer seg inn i systemene og prosessene rundt koden, sto for rundt 15 prosent av hendelsene, men hele 76 prosent av verdien.

Sagt på en annen måte: de dyre tyveriene er nesten aldri kodefeil. Medianhacket kostet rundt 219.000 dollar, mens gjennomsnittet lå på 4,7 millioner, en skjevhet som forteller at noen få enorme hendelser drar hele bildet. Og de enorme hendelsene er operasjonelle. Nord-Korea-tilknyttede grupper sto ifølge TRM for rundt 643 millioner dollar, omtrent 66 prosent av alle tapene, drevet nesten utelukkende av to aprilhendelser: angrepet mot perp-børsen Drift Protocol og mot restaking-protokollen KelpDAO. Ingen av dem var i utgangspunktet en kryptografisk svakhet i en multisig. Begge var angrep på menneskene og rutinene rundt nøklene.

Syv tyverier, syv lag som sviktet

Å studere de store multisig-relaterte tyveriene de siste to årene er nyttig, ikke fordi de ligner hverandre, men fordi de sviktet på ulike lag i stabelen. Tabellen under sorterer dem etter hvor feilen faktisk lå. Legg merke til at i ingen av tilfellene var det kryptografien i selve multisigen som ble knekt.

De tre eldste sakene er alle varianter av samme feil på grensesnittlaget. I Bybit-tyveriet, det største i kryptohistorien, kompromitterte Lazarus-gruppen en Safe-utviklers maskin og injiserte ondsinnet kode i Safe-grensesnittet; ved signeringstidspunktet ble en ordinær kaldlager-overføring byttet ut, slik at signatærene godkjente en uskyldig skjerm mens de i realiteten signerte bort kontrollen. WazirX-saken fulgte samme mønster, med et avvik mellom det forvaltningsgrensesnittet viste og det som faktisk ble signert. I Radiant Capital var utviklernes maskiner selv infisert med malware, slik at både grensesnittet og simuleringsverktøyet viste legitime data mens den ondsinnede transaksjonen ble signert i bakgrunnen. Drift, Humanity, Coldcard og Liquid fortjener hver sin gjennomgang.

Liquid Network: da gyldige signaturer signerte en løgn

Liquid er en Bitcoin-sidekjede drevet av en føderasjon på over åtti medlemmer, der femten kjører såkalte funksjonærnoder. Hver funksjonær holder én nøkkel i en maskinvaresikkerhetsmodul (HSM), og det kreves elleve av femten signaturer for å flytte bitcoin ut av peg-reservene. På papiret er dette blant de mest robuste forvaringskonstruksjonene som finnes: ingen enkeltpart kan flytte en satoshi, nøklene er fysisk isolert, og systemet tåler at flere funksjonærer faller fra.

Likevel forsvant altså 95 prosent av reservene på under ett minutt den 6. september, fra 4.205 til 202 bitcoin, ifølge crypto.news. Årsaken lå ikke i nøklene, men i valideringskoden. Liquid bygger på Elements, Blockstreams programvare avledet fra Bitcoin Core, og Elements hadde en feil i hvordan den mellomlagret resultatet av verifiseringen av «range proofs», de kryptografiske bevisene som skjuler beløp i konfidensielle transaksjoner. Mellomlagringsnøkkelen ble utledet fra bevisbytene og det skjulte beløpet alene, men utelot informasjon om aktivatype og mottakeradresse. Dermed kunne et bevis som var gyldig i én uskyldig sammenheng, spilles av på nytt i en ondsinnet. Angriperen plantet identiske range proofs og bygde deretter et uttak som kolliderte med en mellomlagret nøkkel. Nodene konkluderte feilaktig med at udekket L-BTC var dekket, og den ellevte signaturen falt på plass på et uttak som så helt ordinært ut.

Det mest talende ved saken er at Blockstream uttrykkelig bekreftet at «no federation keys were compromised». Elleve signatærer gjorde alt riktig. De så på en transaksjon systemet fortalte dem var gyldig, og signerte den. Enda mer ubehagelig: rettelsen for feilen var allerede skrevet. Den var flettet inn i hovedgrenen av Elements 2. september, fire dager før angrepet, men ingen produksjonsnode kjørte den ennå; funksjonærene kjørte versjon 23.3.3 fra 13. april. Feilen var altså verken ukjent kryptografi eller en stjålet nøkkel, men en udistribuert programvareoppdatering, det mest banale driftsproblemet som finnes.

Angriperen la igjen en melding på kjeden og returnerte etter forhandlinger 3.400 bitcoin, men beholdt 598,5, verdt rundt 47 millioner dollar (cirka 445 millioner kroner). Ledgers teknologidirektør Charles Guillemet stilte offentlig spørsmål ved «white hat»-fortellingen, siden ansvarlig varsling normalt kommer før man flytter noen andres reserver. Uansett etikett er lærdommen den samme, og det er samme grunnmønster som i orakel-angrepene som forfalsker prisrapporten: en teknisk gyldig, signert opplysning kan likevel være usann. En multisig kan bare bekrefte at nok gyldige signaturer finnes. Den kan ikke bekrefte at det underliggende regnestykket, om reserven faktisk dekker uttaket, er riktig. Svikter laget som mater transaksjoner inn i signeringen, signerer du en løgn med helt gyldige nøkler.

Terskelen: derfor gjør flere signaturer deg ikke tryggere

Den vanligste reaksjonen etter et multisig-tyveri er å ville legge til flere signatærer. Intuisjonen er at flere nøkler betyr mer sikkerhet. I praksis er det ofte motsatt. Humanity Protocol er den reneste illustrasjonen. Prosjektets bro-nøkler var delt 3-av-6 på Ethereum og 3-av-5 på BNB Chain, to tilsynelatende uavhengige terskler. Problemet var at flere av nøklene fra begge kjedene var sikkerhetskopiert til én ansatts laptop under oppsettet. Da den ene maskinen ble kompromittert, falt begge tersklene samtidig, og rundt 36 millioner dollar (cirka 340 millioner kroner) forsvant, ifølge CoinDesk. Grunnlegger Terence Kwok var uvanlig ærlig om årsaken: «some of the keys were accidentally backed up to a compromised device during setup.» Humanity var i praksis en bro, og feilen, at uavhengige terskler kollapset til ett punkt, er en variant av mønsteret som gjør at bro-hackene gjentar seg.

Poenget er at en terskel bare er så sterk som uavhengigheten mellom nøklene. En 3-av-5 der alle fem nøklene ligger på maskiner styrt av samme person, i samme nettverk, med samme oppsett, er i praksis en 1-av-1. Å øke til 5-av-9 gjør ingenting med det underliggende problemet; det legger bare til flere kopier av den samme feilen. Ledgers teknologidirektør Charles Guillemet advarte offentlig mot nettopp denne refleksen etter Coldcard-saken sommeren 2026, og formulerte det så enkelt som det går an: «Multisig is not automatically the right answer.» Poenget hans var at kompleksitet i seg selv skaper nye feilpunkter, flere enheter, flere sikkerhetskopier, flere koordineringssteg, og at et dårlig satt opp multisig-oppsett kan være farligere enn én godt sikret enkeltnøkkel.

Beste praksis handler derfor ikke om å maksimere antall signatærer, men om å velge en terskel som gir reell redundans uten å bli uhåndterlig. Sikkerhetskollektivet SEAL (Security Alliance) anbefaler i sitt rammeverk minst tre signatærer og en terskel på minst 50 prosent, aldri en N-av-N (der alle må signere, slik at tap av én nøkkel låser alt), og syv eller flere signatærer for oppsett som holder mer enn én million dollar. Men rammeverkets viktigste krav er ikke et tall. Det er at nøklene faktisk er uavhengige.

Signatærmangfold: ulike maskiner, mennesker og steder

Hvis uavhengighet er alt, må den bygges bevisst. SEALs rammeverk konkretiserer hva det betyr. Nøklene bør ligge på maskinvarelommebøker fra forskjellige produsenter og modeller, slik at én fastvarefeil ikke rammer alle samtidig. Signatærene bør være geografisk spredt, slik at ingen enkelt hendelse, en husransakelse, en brann eller tvang, når mer enn én nøkkel. Nøklene bør fordeles på ulike, betrodde personer, med minst én ekstern signatær utenfor den daglige organisasjonen. Sikkerhetskopiene av frøene (seed-frasene) bør være geografisk atskilt, og hver multisig bør bruke en dedikert adresse per enhet, ikke gjenbruke en nøkkel som også inngår i andre oppsett.

Tabellen under oppsummerer terskelanbefalinger etter størrelsen på verdiene, basert på SEALs rammeverk og etablert bransjepraksis.

Legg merke til den nederste raden. Liquid Network kjørte nettopp en 11-av-15 med isolerte HSM-er, akkurat slik læreboken foreskriver, og ble likevel tømt. Det understreker poenget fra forrige seksjon: terskelen og maskinvaren løser det nederste laget, men sier ingenting om lagene over. Uavhengige nøkler er en nødvendig, ikke en tilstrekkelig, betingelse.

Maskinvaren er nødvendig, men ikke tilstrekkelig

Det er fristende å tro at problemet er løst så snart hver signatær bruker en maskinvarelommebok. Coldcard-saken sommeren 2026 knuste den forestillingen. Fra 30. juli ble rundt 116 millioner dollar (cirka 1,1 milliarder kroner) i bitcoin tappet fra over 5.200 adresser, det tredje største kryptotyveriet i 2026, ifølge TRM Labs. Angrepet utnyttet ikke en stjålet nøkkel, men måten nøklene ble laget på. En byggkonfigurasjonsfeil i fastvareversjon 4.0.1, sluppet allerede i mars 2021, gjorde at enkelte enheter falt tilbake på svak programvaretilfeldighet i stedet for den maskinvarebaserte tilfeldighetsgeneratoren. Resultatet var at den effektive nøkkelstyrken falt fra de tiltenkte 128 bitene til så lite som 40 bit på eldre enheter, lavt nok til at nøklene kunne gjettes. Tyveriet kom i fire bølger, og TRM antydet at flere aktører kan ha vært involvert, siden transaksjonene var bygget ulikt.

Lærdommen er dobbel. For det første er en maskinvarelommebok bare så god som fastvaren og tilfeldigheten den bygger på; en enhet kan svikte stille i årevis før noen oppdager det. En oppdatering løser heller ikke problemet i ettertid, for et frø som allerede er generert på dårlig fastvare, forblir svakt, og midlene må flyttes til et helt nytt frø. Det er samme underliggende svakhet som ligger bak mange saker der nøkler ble gjettet, ikke stjålet. For det andre, og det er selve poenget her, forsterker en slik feil argumentet for signatærmangfold: hadde alle signatærer i et oppsett brukt samme modell på samme fastvare, ville den ene feilen rammet hele multisigen samtidig. Å blande produsenter og modeller er ikke pedanteri, men forsikringen mot at ett enkelt punkt tar ned alt.

Utover dette anbefaler beste praksis at hver signatær signerer på en dedikert, helst luftgappet (air-gapped) enhet som ikke brukes til noe annet, at fastvaren holdes oppdatert, og at man aldri signerer noe maskinvaren ikke kan vise i klartekst. Det siste bringer oss til det viktigste enkelttiltaket av alle.

Clear signing: å lese det du faktisk signerer

Fellesnevneren for Bybit, WazirX og Radiant er blindsignering: signatærene godkjente en transaksjon de ikke kunne lese. Enten viste skjermen noe annet enn det som faktisk ble signert, eller så var transaksjonsdataene så uleselige, en vegg av heksadesimale tegn, at ingen kunne oppdage at innholdet var byttet ut. I 2026 fikk problemet endelig en samordnet løsning. Den 12. mai lanserte Ethereum Foundations «Trillion Dollar Security»-initiativ en Clear Signing-standard. Kjernen er ERC-7730, et delt format som lar applikasjoner levere lesbare beskrivelser av hva en transaksjon faktisk gjør, slik at maskinvarelommeboken kan vise «send 100 USDC til adresse X» i stedet for en rå bytesekvens. Rundt formatet finnes et offentlig register som distribuerer beskrivelsene, og et attesteringssystem der uavhengige granskere kan gå god for at en beskrivelse stemmer.

Begrunnelsen fra Ethereum Foundation fanger hele problemet: «Approving a transaction is meant to be the last line of defense when exercising control over what happens to your assets on the blockchain. When it is done blindly, that defense does not hold.» Målet, som initiativet formulerer det, er at «What You See Is What You Sign» skal bli standarden, ikke unntaket. For en multisig er dette avgjørende, fordi flere uavhengige signatærer bare gir reell beskyttelse hvis hver av dem faktisk kan lese og forstå det samme, korrekte innholdet før de godkjenner. En god rutine legger til et ekstra steg: å beregne transaksjonshashen på nytt på en ren, atskilt maskin og sammenligne, slik at en kompromittert skjerm ikke får siste ord. De samme prinsippene går igjen i debatten om signeringsskjermen for smartkontoer.

Men clear signing har en grense det er farlig å overse, og Liquid-saken tegner den skarpt. Clear signing forsikrer deg om at det du ser, er det du signerer. Den forsikrer deg ikke om at det du ser, er sant. Liquids funksjonærer kunne lest transaksjonen i perfekt klartekst og likevel godkjent den, fordi selve noden feilaktig hadde konkludert med at uttaket var dekket. Clear signing løser grensesnittlaget; det rører ikke ved valideringslaget under. Derfor er beste praksis i 2026 ikke ett tiltak, men en kjede av dem.

Timelocks, simulering og overvåking

Hvis et angrep først lykkes i å få en gyldig signatur på en ondsinnet transaksjon, er siste forsvarslinje tid. En timelock, en obligatorisk forsinkelse mellom godkjenning og gjennomføring, gir menneskene bak oppsettet en sjanse til å oppdage og stoppe noe før det er for sent. Drift Protocol viser hvor kritisk dette er. Angriperne brukte månedene før tyveriet på å sosialmanipulere medlemmer av protokollens sikkerhetsråd til å forhåndssignere såkalte «durable nonce»-transaksjoner, en legitim Solana-funksjon som lar en transaksjon signeres én gang og gjennomføres senere uten å utløpe. Dagene før angrepet migrerte rådet til en 2-av-5 med null timelock, og fjernet dermed nettopp det tidsvinduet som kunne avslørt de forhåndssignerte transaksjonene. Resultatet var et tap på rundt 285 millioner dollar (cirka 2,7 milliarder kroner), årets største DeFi-hack, ifølge CoinDesk.

Simulering er det andre laget. Før en transaksjon gjennomføres, bør den kjøres i en simulator som viser nøyaktig hvilke tilstandsendringer den vil forårsake. Radiant Capital viser samtidig grensen: der var utviklernes maskiner selv kompromittert, så både Safe-grensesnittet og simuleringsverktøyet viste legitime data mens den ondsinnede transaksjonen ble signert i bakgrunnen. Simulering hjelper mot dårlige transaksjoner, ikke mot en kompromittert maskin, og derfor må den kombineres med uavhengig verifisering fra en ren enhet. Det tredje laget er overvåking: sanntidsvarsler når en ny transaksjon foreslås, når en signatær legges til eller fjernes, eller når eierskapet til en kontrakt endres. Flere av 2026-sakene ga tydelige signaler på kjeden i minuttene før tømmingen; verdien av et varsel ligger i at et menneske faktisk ser det i tide.

Rotasjon, offboarding og en katastrofeplan

En multisig er ikke en «sett-og-glem»-konstruksjon. Nøkler blir kompromittert, ansatte slutter, enheter går tapt, og hver slik hendelse krever handling. SEAL har formalisert dette i en egen sertifisering for multisig-drift som går lenger enn den generelle beste-praksis-siden. Den krever blant annet et navngitt driftsansvar og et fullstendig register over alle signatærer og enheter, kvartalsvise gjennomganger av tilgang, og rask fjerning av en signatær ved avgang, ned mot 48 til 72 timer for kritiske roller. Poenget er at en gammel signatærs nøkkel som aldri ble fjernet, er et åpent vindu ingen lenger holder øye med.

Like viktig er en skrevet katastrofeplan for de dårlige dagene: hva gjør man når en terskel av nøkler blir utilgjengelig, eller når man mistenker at en kompromittering pågår midt i en transaksjon? Planen bør dekke hvordan man raskt flytter midler til et nytt, rent oppsett, hvem som har myndighet til å utløse en nødstopp, og hvordan signatærene når hverandre gjennom en kanal angriperen ikke kontrollerer. Flere av årets saker sporet nettopp til en kompromittert eller forfalsket kommunikasjonskanal, ikke til selve signeringen, og SEAL anbefaler derfor krypterte kanaler med tofaktor og halvårlige øvelser på at nødkontaktene faktisk er nåbare. For den som forvalter dette som en smartkonto, henger rutinene tett sammen med spørsmålet om gjenoppretting av en tapt nøkkel: en plan for det verste er ikke pessimisme, det er beste praksis.

Governance: multisigen som styrer protokollen

For DeFi-protokoller er multisigen ofte ikke bare en pengekasse, men selve styringsmekanismen: den kan bytte ut kontrakter, endre parametere og flytte hele protokollens verdier. Da blir signatærlisten et angrepsmål i seg selv. Drift-saken var i bunn og grunn et governance-angrep, ved at angriperne gjennom å manipulere medlemmer av sikkerhetsrådet fikk kontroll over organet som styrte protokollen. UXLink-saken høsten 2025 var en annen variant, der en angriper via et delegateCall-kall fjernet den eksisterende administratoren fra prosjektets Safe og la seg selv til som eier, for deretter å utstede billioner av nye tokener.

Beste praksis for styrende multisig-oppsett legger derfor et eget lag med kontroller på toppen av de tekniske. Innlemming og fjerning av signatærer bør følge en formell, dokumentert prosess med flere øyne, ikke skje ad hoc i en chat. Kraftige funksjoner, som å endre eierskap eller oppgradere en kontrakt, bør ligge bak strengere terskler og lengre timelocks enn ordinære overføringer. Og lista over hvem som faktisk har signeringsmakt, bør revideres jevnlig, for i et prosjekt som vokser er det lett å miste oversikten over hvem som fortsatt står oppført. Uavhengige revisjoner av selve oppsettet, ikke bare av smartkontraktene, blir stadig vanligere, og de er like relevante for en liten kasse som for en stor protokoll.

MPC eller multisig: to måter å dele tillit

Et vanlig spørsmål er om «multi-party computation» (MPC) er tryggere enn multisig. De løser samme grunnproblem, å fjerne det enkelte tapspunktet, men på fundamentalt ulike måter. En multisig er flere separate nøkler som hver signerer, og terskelen håndheves synlig på kjeden av en smartkontrakt; alt er offentlig verifiserbart. MPC deler i stedet én enkelt nøkkel opp i hemmelige andeler som aldri settes sammen; signeringen skjer utenfor kjeden, og bare én ferdig signatur legges ut. Safe oppsummerer forskjellen treffende: multisig «externalizes trust into verifiable code», mens MPC «internalizes trust into systems and infrastructure that cannot be fully verified on-chain». Fireblocks, en av de store MPC-leverandørene for institusjoner, fremhever på sin side at «the full private key is never created, never stored, and never assembled at any point», og at regulatorer anerkjente MPC som en gyldig modell for selvforvaring allerede i 2019.

For de fleste team og protokoller er multisigens åpenhet en fordel: hvem som helst kan kontrollere reglene og hvem som har makt. For institusjoner som prioriterer fart, kjedeuavhengighet og automatiserte retningslinjer, vinner ofte MPC, mot at man må stole på leverandørens systemer. I 2026 smelter de to i økende grad sammen, der MPC-andeler fungerer som signatærer i en multisig. Poenget for denne artikkelen er at ingen av modellene er magi: begge flytter bare tillit, den ene til kode, den andre til infrastruktur, og begge kan svikte i laget rundt nøkkelen. Coldcard, en ren maskinvaresvikt, og Liquid, en ren valideringssvikt, minner om at modellvalget aldri fritar deg fra å sikre resten av stabelen.

Det norske bildet: Finanstilsynet og MiCA artikkel 75

For norske lesere går det et viktig skille i hvem som bærer ansvaret. Driver du en fullstendig desentralisert DeFi-multisig for egne midler, faller du utenfor regelverket; da er dine egne rutiner det eneste forsvaret, og det finnes ingen tilsynsmyndighet å klage til hvis noe går galt. En tjenesteyter som oppbevarer kunders kryptoeiendeler, en CASP (crypto-asset service provider), er noe helt annet. I Norge er kryptoeiendelsloven, som gjennomfører EUs MiCA-regelverk via EØS, i kraft fra 1. juli 2025, og Finanstilsynet er tilsynsmyndighet. Overgangsordningen løp ut 30. juni 2026, og fra 1. juli 2026 kreves CASP-tillatelse for å tilby tjenester lovlig. Firi AS ble 22. mai 2026 den første handelsplattformen i Norge med slik tillatelse.

Det springende punktet for forvaring er MiCA artikkel 75. Den pålegger en CASP å holde kundenes eiendeler rettslig atskilt fra selskapets egne, føre register over posisjonene og ha en skriftlig forvaringspolicy. Går kundemidler tapt gjennom en hendelse selskapet kan holdes ansvarlig for, hefter CASP-en for tapet, med et tak på markedsverdien på det tidspunktet tapet skjedde. Og fordi kundenes eiendeler er atskilt, er de skjermet mot selskapets kreditorer ved en konkurs. I praksis betyr det at en norsk bruker som lar en registrert CASP forvalte midlene i et multisig-oppsett, har en rettslig vei tilbake som en selvforvarer aldri får. DORA, EUs regelverk for digital operasjonell motstandsdyktighet, stiller i tillegg krav til nettopp de IKT- og driftsrutinene, patching, hendelseshåndtering og tredjepartsrisiko, som Liquid-saken viser at faktisk er der pengene forsvinner. Ingen av 2026-sakene omtalt her rammet en norsk CASP, men de tegner presist det trusselbildet tilsynet forventer at et regulert selskap har kontroll på.

Sjekklisten: beste praksis for multisig i 2026

Oppsummert, destillert til konkrete tiltak sortert etter laget de forsvarer:

• Terskel: bruk minst tre signatærer og minst 50 prosent terskel; unngå N-av-N; syv eller flere for verdier over rundt 9,5 millioner kroner. Flere signatærer hjelper bare hvis de er uavhengige.
• Signatærmangfold: ulike maskinvareprodusenter og modeller, geografisk spredning, minst én ekstern signatær, dedikert adresse per oppsett.
• Maskinvare: signer på dedikerte, helst luftgappede enheter; hold fastvaren oppdatert; flytt midler til nytt frø hvis fastvaren har vært sårbar.
• Clear signing: signer aldri noe enheten ikke kan vise i klartekst; beregn transaksjonshashen på nytt på en ren maskin og sammenlign.
• Validering: auditér ikke bare smartkontraktene, men koden og nodene som mater transaksjoner inn i signeringen; kjør klientmangfold; distribuer sikkerhetsoppdateringer raskt.
• Tid og innsyn: obligatorisk timelock på kraftige operasjoner; simulér før gjennomføring; sanntidsovervåking med varsler til mennesker som faktisk ser dem.
• Drift: navngitt driftsansvar, oppdatert register over nøkler og signatærer, kvartalsvis tilgangsgjennomgang, rask fjerning ved avgang.
• Katastrofeplan: skrevet plan for tapte eller kompromitterte nøkler, nødstopp-myndighet og en kommunikasjonskanal utenfor båndet angriperen kan nå.
• Kommunikasjon: verifiser store transaksjoner ut av båndet, for eksempel via en videosamtale og en signert melding, ikke bare i en chat.

Ingen enkelt av disse punktene stopper et moderne angrep alene. Bybit hadde maskinvarelommebøker; Radiant hadde simulering; Liquid hadde isolerte HSM-er og elleve uavhengige signatærer. Det som skiller et sikkert oppsett fra et sårbart, er at forsvaret dekker hele stabelen, fra tilfeldigheten som lager nøkkelen til koden som validerer uttaket. Multisig er ikke et produkt du kjøper, men en prosess du vedlikeholder. Som Vitalik Buterin har formulert kjernen i det, i en mye sitert kommentar: «Two key questions in using multi-sig wallets and social recovery wallets securely are: (i) whom do you choose as guardians, and (ii) what instructions do you give them?» Svaret på begge avgjør om de gyldige signaturene dine beskytter hvelvet, eller bare tømmer det.

Ofte stilte spørsmål

Er en multisig-lommebok tryggere enn en vanlig lommebok?

Ja, mot enkelte trusler. En multisig fjerner det enkelte tapspunktet, slik at ingen enkeltnøkkel som stjeles eller mistes kan tømme den alene. Men den beskytter ikke mot at du godkjenner feil transaksjon, at nøklene i praksis ligger på samme maskin, eller at valideringskoden bak er feil. Et dårlig oppsatt multisig-oppsett kan derfor være farligere enn én godt sikret enkeltnøkkel.

Hvor mange signatærer bør en multisig ha?

SEALs rammeverk anbefaler minst tre signatærer og en terskel på minst 50 prosent, og syv eller flere for verdier over rundt én million dollar (cirka 9,5 millioner kroner). Unngå N-av-N, der alle må signere, siden tap av én nøkkel da låser alt. Men antallet betyr lite hvis nøklene ikke er reelt uavhengige av hverandre.

Hva er blindsignering, og hvorfor er det farlig?

Blindsignering er å godkjenne en transaksjon uten å kunne lese hva den faktisk gjør, enten fordi skjermen viser noe annet enn det som signeres, eller fordi dataene er uleselige. Det var fellesnevneren i tyveriene mot Bybit, WazirX og Radiant. Clear signing-standarden ERC-7730, lansert av Ethereum Foundation i mai 2026, er bransjens svar: den lar lommeboken vise i klartekst hva du er i ferd med å godkjenne.

Hva gikk egentlig galt med Liquid Network i september 2026?

Ingen nøkler ble stjålet, og ingen signatur var forfalsket. En cache-feil i Elements-programvaren fikk nodene til å tro at udekket bitcoin var dekket, slik at føderasjonen på elleve av femten signerte et uttak som så gyldig ut. Rundt 320 millioner dollar forsvant på under ett minutt. Saken viser at en multisig autoriserer, men ikke auditerer: den kan ikke oppdage at regnestykket bak transaksjonen er feil.

Er norske brukere beskyttet av regelverk hvis en forvarer mister kryptoen min?

Bruker du en registrert CASP under Finanstilsynets tilsyn, gir MiCA artikkel 75 deg en rettslig vei: kundemidler skal holdes atskilt fra selskapets egne, og selskapet hefter for tap det kan holdes ansvarlig for, opp til markedsverdien da tapet skjedde. Forvalter du midlene selv i en desentralisert multisig, finnes ingen slik beskyttelse; da er dine egne rutiner det eneste forsvaret.

Av Anneke de Vries, sikkerhetsredaktør i HOGE Wire.