MPC eller multisig: hvordan proffene deler nøkkelen i 2026

Forvaringsspørsmålet har byttet form

Denne uken forsvinner et av de mest kjente navnene i institusjonell kryptoforvaring inn i en storbank. Standard Chartered folder den regulerte forvaringsvirksomheten til Zodia Custody inn under bankens eget Financing and Securities Services, mens teknologien skilles ut i et eget selskap, Zodia Solutions, som skal selge bank-grade infrastruktur videre til andre finansinstitusjoner. Oppkjøpet ble varslet i mai og var ventet sluttført mot slutten av august 2026.

For en sparer i Norge kan dette høres fjernt ut. Men avtalen sier noe presist om hvordan kryptoverdier faktisk oppbevares i 2026. Spørsmålet er ikke lenger «varm eller kald lommebok». Det er hvilken av to arkitekturer som deler opp den private nøkkelen bak logoen, og dermed hvem du egentlig stoler på når milliardene skal ligge trygt.

De to arkitekturene heter multisig og MPC. Begge angriper det samme grunnproblemet: én enkelt privat nøkkel er ett enkelt angrepspunkt, og den som får tak i den, får tak i alt. Men de deler opp kontrollen på fundamentalt ulike måter, og forskjellen avgjør både hvor pengene er trygge og hvor de kan gå tapt. Med Bitcoin rundt 753 000 kroner og Ether rundt 23 800 kroner etter augustrallyet (Bitcoin åpnet på 79 027 dollar 27. august, med en dollarkurs på rundt 9,53, ifølge Yahoo Finance), er innsatsen høyere enn på flere måneder.

Denne artikkelen sammenligner de to modellene punkt for punkt: hva de er, hvor de svikter, hva bankene faktisk kjøper, hva DAO-er og kryptoselskaper velger, og hva et norsk regelverk krever av begge.

Ingen seriøs aktør holder én nøkkel lenger

En kryptonøkkel er til syvende og sist et tall. Den som kjenner tallet, kan flytte pengene; ingen bank, ingen domstol og ingen kundeservice kan overstyre en gyldig signatur. Det gjør selvforvaring mektig, men også skjørt: mister du tallet, er alt borte, og lekker det, er alt borte på en annen måte. For små beløp er dette en akseptabel risiko. For en børs, en fond eller en bedriftskasse er det utenkelig at ett menneske, på én maskin, skal kunne tømme hele beholdningen med én signatur.

Svaret bransjen har landet på, er å ikke la ett tall, på ett sted, hos én person, kontrollere store verdier. I stedet deles kontrollen opp, slik at det kreves flere uavhengige deler for å godkjenne en overføring. Det er her de to skolene skiller lag.

Multisig (multisignatur) deler opp godkjenningen: det finnes flere hele nøkler, og et forhåndsbestemt antall av dem, for eksempel tre av fem, må signere før pengene flyttes. MPC (multi-party computation, flerpartsberegning) deler opp selve nøkkelen: det finnes bare én nøkkel, men den blir aldri satt sammen på ett sted; i stedet holder flere parter eller enheter hver sin hemmelige andel og regner seg frem til en gyldig signatur uten at noen noensinne ser hele nøkkelen.

Begge gir det bransjen kaller «ingen enkelt feilkilde». Men den ene legger tilliten ut i åpen kode på blokkjeden, mens den andre pakker den inn i matematikk og infrastruktur du ikke kan se. Det er den forskjellen resten av artikkelen handler om, og det er den forskjellen som avgjør hva som kan gå galt.

Multisig: tillit lagt ut i kode

Multisig er den eldste og mest gjennomsiktige av de to. På Ethereum og de fleste EVM-kjeder er en multisig en smartkontrakt: en liten, offentlig programbit som ligger på blokkjeden og håndhever regelen «minst M av disse N adressene må signere». På Bitcoin finnes tilsvarende mekanismer på protokollnivå, blant annet gjennom skript og nyere teknikker som gjør oppsettet billigere og mer privat. Den dominerende leverandøren på EVM-siden er Safe (tidligere Gnosis Safe), som etter egne tall i andre kvartal 2026 hadde over 63 millioner opprettede kontoer og prosesserte i størrelsesorden 130 millioner transaksjoner i kvartalet (safefoundation.org).

Når norske kryptoselskaper eller DAO-er skal styre en felleskasse, er det som regel en Safe-multisig som ligger under, noe vi har beskrevet nærmere i gjennomgangen av Safe, multisig og milliardhvelvet. Styrken er innsyn. Kontrakten er offentlig; hvem som helst kan lese reglene, se hvor mange signaturer som kreves, og verifisere at oppsettet er slik det utgir seg for å være. Safe formulerer det slik at «multisig eksternaliserer tillit til verifiserbar kode», der «hver Safe-kontrakt kan verifiseres on-chain» (safe.global). Prinsippet «ikke stol, verifiser» er ikke en påstand, men en egenskap ved konstruksjonen.

Svakhetene følger av det samme. Fordi reglene lever på kjeden, koster hver endring gass, og å bytte ut en signer krever en on-chain transaksjon. Multisig er dessuten kjedespesifikk: en Bitcoin-multisig og en Ethereum-multisig er teknisk sett ulike dyr, og en organisasjon som opererer på ti kjeder, må vedlikeholde ti oppsett. Og hver signatur er synlig, noe som er en fordel for revisjon, men en ulempe for personvern. Den som verifiserer alt selv, betaler for det i friksjon. Til gjengjeld kan den samme modellen skaleres ned: en privatperson kan bruke en enkel 2-av-3 der en tjeneste som Unchained, Casa eller Nunchuk holder én nøkkel og bare signerer på forespørsel, uten selv å kunne flytte pengene, det bransjen kaller samarbeidsforvaring.

MPC: nøkkelen som aldri settes sammen

MPC angriper problemet fra motsatt kant. I stedet for flere nøkler bruker MPC én nøkkel som splittes i hemmelige andeler fordelt på flere parter eller enheter. Når noe skal signeres, regner partene seg frem til en gyldig signatur i fellesskap, uten at den fullstendige nøkkelen noensinne finnes på ett sted. Fireblocks, en av de største leverandørene, beskriver det rett frem: «Den fullstendige private nøkkelen blir aldri opprettet, aldri lagret og aldri satt sammen på noe tidspunkt» (fireblocks.com). Teknikken kalles ofte terskelsignatur (threshold signature scheme), og andelene ligger gjerne på fysisk atskilte servere eller i maskinvaresikkerhetsmoduler (HSM-er), slik at ingen enkelt maskin, ansatt eller datasenter kan produsere en signatur alene.

Konsekvensene er praktiske. Fordi signeringen skjer på det kryptografiske laget og ikke i en smartkontrakt, produserer MPC til slutt én helt vanlig signatur. På kjeden ser en MPC-lommebok ut som en hvilken som helst enkeltbruker: ingen egen kontrakt, ingen ekstra gass, ingen synlig terskel. Den samme mekanismen fungerer likt på Bitcoin, Ethereum, Solana og over 150 andre nettverk, fordi den ikke er avhengig av at kjeden selv støtter multisignatur. Og andelene kan «friskes opp» eller omfordeles uten at man må opprette en ny adresse eller sende en transaksjon, noe som gjør det enkelt å bytte ut en ansatt eller en enhet uten å flytte pengene.

Dette er grunnen til at institusjoner med høyt volum og mange kjeder foretrekker MPC, og hvorfor regulatorer allerede i 2019 anerkjente MPC som en gyldig modell for selvforvaringslommebøker (fireblocks.com). Prisen er den motsatte av multisigs: du bytter bort innsyn mot fart og fleksibilitet. Du kan ikke lese på kjeden hvordan andelene er fordelt eller hvem som faktisk holder dem; du må stole på at leverandøren har bygget og driftet systemet riktig.

Den avgjørende forskjellen: hvor havner tilliten

Alt koker ned til ett spørsmål: når du ikke lenger kan holde nøkkelen selv, hvem eller hva flytter du tilliten til?

Med multisig flyttes den til kode. Reglene er en offentlig kontrakt du kan lese og revidere, og sikkerheten hviler på at koden er riktig og at signerne er reelt uavhengige. Med MPC flyttes den til systemer. Selve nøkkelhåndteringen skjer inne i leverandørens infrastruktur, og du kan ikke bekrefte on-chain hvordan andelene er fordelt eller hvem som faktisk holder dem. Safe oppsummerer skillet skarpt: «Multisig eksternaliserer tillit til verifiserbar kode. MPC internaliserer tillit i systemer» som ikke fullt ut kan verifiseres på kjeden (safe.global).

Ingen av delene er «tryggere» i seg selv. Verifiserbar kode er bare trygg hvis noen faktisk verifiserer den, og hvis menneskene rundt signeringen ikke lures. Profesjonelt driftet infrastruktur er bare trygg så lenge leverandøren er kompetent, ærlig og selv ikke blir kompromittert. De to modellene flytter risikoen til to helt ulike steder, og tabellen under viser hvordan de skiller lag på tvers av de egenskapene som betyr mest i praksis.

Bybit: da multisig ikke ble knekt, men lurt

Det største kryptotyveriet i historien er også den beste illustrasjonen av multisigs egentlige svakhet. I februar 2025 forsvant rundt 1,5 milliarder dollar, 401 347 ETH, ut av en kald lommebok hos børsen Bybit. Lommeboken var en Safe-multisig, og angriperne, senere knyttet til den nordkoreanske Lazarus-gruppen, brøt seg ikke gjennom kryptografien. De kompromitterte en utviklermaskin hos Safe og injiserte skadelig JavaScript i signeringsgrensesnittet, slik at signerne så en helt vanlig, legitim overføring på skjermen mens de i virkeligheten godkjente noe helt annet (BleepingComputer). Nøklene ble aldri stjålet. Signerne skrev under på en løgn.

Dette er «blindsignering»: mennesket godkjenner det maskinen viser, ikke det maskinen faktisk gjør. WazirX-tyveriet et halvår tidligere fulgte samme mønster, med rundt 230 millioner dollar tappet fra en Gnosis Safe 4-av-6 der grensesnittet viste én transaksjon mens en skjult nyttelast lå under (Halborn). I begge tilfeller var terskelen intakt, signerne ekte og kontrakten korrekt. Feilen lå i laget mellom mennesket og kjeden.

Poenget er ikke at multisig er dårlig. Poenget er at multisigs innsyn ikke hjelper hvis det du får se, er forfalsket. Selve verktøyet gjorde jobben sin; angriperne gikk rundt det. Bybit har siden saksøkt Nord-Korea og Lazarus i amerikansk rett og fått fryst deler av midlene (CoinDesk), men pengene kom aldri tilbake til den kalde lommeboken de forsvant fra. Hvordan en organisasjon overlever et slikt tap, er et eget kapittel, som vi har fulgt i saken om obduksjonens livssyklus etter hacket.

Har MPC en tilsvarende skrekkhistorie?

Et naturlig motspørsmål: hvis multisig har Bybit og WazirX, hvor er MPCs milliardkatastrofe? Svaret er lærerikt. Det finnes ingen offentlig kjent MPC-svikt i samme skala, og det brukes ofte som argument for at MPC er tryggere. Men fraværet av en overskrift betyr ikke fravær av risiko; det betyr at risikoen ligger et annet sted.

MPC flytter faren fra signeringsøyeblikket til leverandøren. Fireblocks oppgir selv å ha over 80 banker i produksjon, mer enn 2 400 organisasjoner og over 550 millioner lommebøker på plattformen (fireblocks.com). Det er et imponerende tall og samtidig en beskrivelse av konsentrasjonsrisiko: en alvorlig feil i én leverandørs kode, nøkkelseremoni eller interne rutiner ville ikke rammet én børs, men et helt lag av institusjoner samtidig. Med multisig kan du lese kontrakten selv; med MPC må du stole på revisjoner, sertifiseringer og leverandørens ord for at andelene er skikkelig adskilt. I praksis hviler den tilliten på uavhengige revisjoner (som SOC 1- og SOC 2-rapporter), forsikringsordninger og i noen tilfeller reservebevis, men ingen av dem gir kunden den samme direkte, on-chain verifiserbarheten som en offentlig multisig-kontrakt.

At faren ikke forsvinner ved å bytte modell, ble tydelig demonstrert på selvforvaringssiden i sommer. Fra 30. juli 2026 ble rundt 1 816 bitcoin, i størrelsesorden 116 millioner dollar, tappet fra over 5 200 Coldcard-adresser, ikke på grunn av et tyveri av nøkler, men på grunn av en fem år gammel programvarefeil som gjorde at maskinvarelommeboken genererte nøkler med langt for lite tilfeldighet (TRM Labs). En «kald», luftgapet enhet, gullstandarden for selvforvaring, viste seg like sårbar som en dårlig driftet server, fordi svakheten lå i implementasjonen, ikke i modellen. Lærdommen gjelder alle tre: ingen arkitektur er trygg i kraft av navnet sitt.

Hva bankene faktisk kjøper

Når en storbank som Standard Chartered bygger kryptoforvaring, velger den nesten alltid MPC, og nesten aldri å bygge alt selv. Grunnen er at bankene ikke tenker på forvaring som et kryptoprodukt, men som en tjeneste de kan tilby på mange kjeder, med policy-kontroller, revisjonsspor og uten smartkontrakt-gass på hver overføring. MPC passer inn i det operasjonelle risikorammeverket bankene allerede har, og lar dem holde kundens verdier utenfor egen balanse som ren agenturforvaring. Det siste er ikke bare en teknisk detalj, men selve forretningsmodellen: å eie krypto selv utløser et svært strengt kapitalkrav under Basel-reglene, mens ren agenturforvaring, der kunden eier eiendelen og banken bare oppbevarer den adskilt, holder verdiene utenfor balansen og krever bare kapital for operasjonell risiko.

Derfor «leier» bankene som regel hvelvet av en håndfull spesialiserte leverandører i stedet for å støpe det selv. Standard Chartered-avtalen er selve arketypen: den regulerte forvaringen folder inn i banken, mens teknologiplattformen selges videre som infrastruktur til andre. Julian Sawyer, sjef i Zodia Custody, har uttalt til CoinDesk at «hver eneste bank snart vil trenge å holde digitale eiendeler» (CoinDesk), og i selve pressemeldingen sier Margaret Harwood-Jones, global sjef for Financing and Securities Services i Standard Chartered, at oppkjøpet skal «akselerere veksten i Standard Chartereds globale forvaringsportefølje for digitale eiendeler» (sc.com).

De andre navnene forteller samme historie. BitGo, som lenge var kjent nettopp for multisig, ble i januar 2026 det første børsnoterte, føderalt regulerte selskapet for digital-eiendel-infrastruktur, med et nasjonalt trust-charter fra amerikanske OCC (occ.gov). Ripple driver forvaring for storbanker gjennom det tidligere Metaco, og Deutsche Bank bygger sin gjennom Bitpanda og sveitsiske Taurus. Fellestrekket er at merkevaren du ser, sjelden er den som faktisk holder nøklene; hvem som egentlig sikrer de tokeniserte verdiene bak logoen, er et tema vi har gått grundig inn i i saken om Halborn på Wall Street.

Hva DAO-er og kryptoselskaper velger

Der bankene velger MPC, går den kryptonative verdenen ofte motsatt vei. En DAO som styrer en felleskasse på hundrevis av millioner kroner, kan ikke gjemme seg bak en leverandørs løfte; medlemmene forventer å kunne se, on-chain, nøyaktig hvem som kan flytte pengene og under hvilke regler. Da er en multisig det naturlige valget, fordi den gir nettopp det innsynet MPC ofrer.

Valget handler like mye om verdier som om teknikk. Multisig passer et miljø der «ikke stol, verifiser» er en kjerneverdi og der selvråderett veier tyngre enn fart. Safe har derfor blitt standardinfrastruktur for DAO-kasser, protokoll-styring og kryptoselskaper, mens MPC dominerer der volum, mange kjeder og betalingsflyt er viktigst. Grovt sagt: MPC selges til dem som vil ha en operasjonell tjeneste, multisig velges av dem som vil ha en verifiserbar garanti.

Nettopp fordi styringsreglene ligger i koden, blir de også et angrepsmål i seg selv. Sommeren 2026 viste flere saker at det ikke alltid er nøkkelen, men styringsmekanismen, tidslåsen eller terskelen, som svikter; vi gjennomgikk et slikt tilfelle i saken om Term Finance og sommerens styringsangrep. En multisig er bare så god som reglene den håndhever og menneskene som holder nøklene, og en dårlig satt terskel eller en manglende tidslås kan gjøre et teknisk korrekt oppsett like farlig som ingen beskyttelse i det hele tatt.

Blindsignering: multisigs akilleshæl, og fiksen

Bybit og WazirX pekte på det samme, dypere problemet: en signatur er verdiløs som beskyttelse hvis den som signerer, ikke kan se hva han signerer på. En vanlig maskinvarelommebok viser ofte bare en uleselig streng med hex-tegn når den bes om å godkjenne en kompleks transaksjon, og da blir «godkjenn» i praksis et tillitssprang ut i det ukjente.

Bransjens svar i 2026 heter «clear signing», tydelig signering. Kjernen er en standard, ERC-7730, som lar en lommebok vise en menneskelesbar beskrivelse av hva en transaksjon faktisk gjør, i stedet for rå kalldata, slik at signeren godkjenner en setning han forstår og ikke en streng han ikke kan tyde. Ethereum Foundation overtok i mai 2026 forvaltningen av dette arbeidet fra Ledger og samlet det i et bredere «Clear Signing»-initiativ med felles register og attestering (blog.ethereum.org). Kombinert med uavhengig verifisering, der man regner ut transaksjonens hash på nytt på en separat, ren enhet og sammenligner, lukker dette akkurat det gapet Lazarus utnyttet.

Samtidig advarer erfarne stemmer mot å tro at mer maskineri automatisk gir mer sikkerhet. Ledgers teknologidirektør Charles Guillemet skrev etter Coldcard-saken at «multisig er ikke automatisk det rette svaret» (U.Today), og pekte på at hver ekstra enhet, hver ekstra sikkerhetskopi og hvert ekstra koordineringssteg også er et nytt sted det kan gå galt. For de fleste enkeltpersoner er en godt sikkerhetskopiert enkeltnøkkel med tydelig signering fortsatt mer praktisk enn en halvforstått multisig. Poenget er ikke antall nøkler, men om den som signerer, faktisk forstår hva som skjer, et tema som også ligger tett på offensiv sikkerhetstesting, der man angriper egne rutiner før noen andre gjør det.

Konvergensen: når skillet viskes ut

I praksis er skillet mellom multisig og MPC mindre skarpt i 2026 enn debatten antyder. Stadig flere oppsett kombinerer de to: en organisasjon kan bruke MPC til å håndtere de enkelte nøklene som så opptrer som signere på en on-chain multisig, slik at man får både MPCs fleksible nøkkelhåndtering og multisigs verifiserbare terskel. Andre bruker multisig som ytre styringslag, med tidslåser og whitelister, og MPC internt hos hver signer. En variant som har vokst raskt, er at hver signer på en institusjonell multisig i praksis er en MPC-styrt nøkkel, slik at selv om kontrakten på kjeden viser fem signere, kan hver av dem internt kreve flere personer eller enheter for å delta, lag på lag med oppdelt kontroll.

Denne konvergensen betyr at spørsmålet «MPC eller multisig?» ofte bør omformuleres til «hvor i oppsettet ligger MPC, og hvor ligger den on-chain terskelen?». Den ene håndterer nøkler; den andre håndhever regler. De løser strengt tatt ikke helt det samme problemet, og de beste institusjonelle oppsettene bruker dem lagvis heller enn å velge det ene fremfor det andre.

Det forklarer også hvorfor leverandører som lenge var «multisig-selskaper», som BitGo, i dag tilbyr MPC ved siden av, og hvorfor MPC-hus legger til on-chain policy-lag. For en kunde er den viktige lærdommen at etiketten på produktarket sier mindre enn hvordan andeler, terskler og signeringsrutiner faktisk er satt sammen under panseret. To leverandører som begge sier «MPC» kan ha svært ulik intern arkitektur, og det er detaljene, ikke akronymet, som avgjør hvor trygg forvaringen er.

Det norske laget: Finanstilsynet, MiCA artikkel 75 og DORA

For en norsk bruker endrer regelverket hva som står på spill når en profesjonell aktør holder nøklene. Kryptoeiendelsloven, som tok inn MiCA i norsk rett, trådte i kraft 1. juli 2025 gjennom EØS, og fra 1. juli 2026 må enhver som yter forvaringstjenester til norske kunder, ha tillatelse som CASP fra Finanstilsynet. Firi AS ble 22. mai 2026 den første handelsplattformen i Norge med slik tillatelse etter MiCA artikkel 63, med rett til blant annet «oppbevaring og administrasjon av kryptoeiendeler på vegne av kunder» (finanstilsynet.no).

Det viktigste for forvaring ligger i MiCA artikkel 75. Den pålegger en CASP å holde kundenes eiendeler juridisk og operasjonelt adskilt, føre register over posisjoner, ha en skriftlig forvaringspolicy, og gjør tjenesteyteren ansvarlig for tap av kundemidler eller tilgangsmidler ved hendelser som kan tilskrives den, begrenset til markedsverdien på tapstidspunktet (EUR-Lex). Adskilte midler er dessuten skjermet i en konkurs, slik at forvarerens kreditorer ikke kan røre dem. Dette er en beskyttelse verken multisig eller MPC gir i seg selv; den kommer fra jussen, ikke fra kryptografien.

Modellvalget har også en tilsynsside. Fordi en CASP under MiCA samtidig er en «finansiell enhet» under DORA, blir en ekstern MPC-leverandør som Fireblocks en «IKT-tredjepart» som utløser krav til tredjepartsstyring, konsentrasjonsrisiko og exit-planer (finanstilsynet.no). Nettopp den konsentrasjonen MPC skaper, at mange banker leier hvelvet fra få leverandører, er altså noe europeisk regelverk har begynt å behandle som en systemrisiko, ikke bare et privat valg. Og for arv er det verdt å merke seg at Norge avskaffet arveavgiften i 2014, men verken multisig eller MPC løser av seg selv hvordan de etterlatte får tilgang; det må planlegges særskilt, ellers kan delt kontroll bli til tapt kontroll den dagen én person faller fra.

Så hva bør du velge?

For de aller fleste privatpersoner er svaret verken en institusjonell MPC-plattform eller en komplisert multisig, men det enkleste oppsettet du faktisk klarer å bruke riktig: en godt sikkerhetskopiert maskinvarelommebok med tydelig signering. Vil du fjerne det ene angrepspunktet en enkeltnøkkel utgjør, er 2-av-3 samarbeidsforvaring et fornuftig neste steg, der du selv holder to nøkler og en tjeneste holder den tredje og bare signerer på forespørsel, uten selv å kunne flytte pengene.

For et lite team eller en DAO peker det meste mot en multisig, gjerne 3-av-5, med clear signing, tidslås og aktiv overvåking. Da får du delt kontroll og fullt on-chain innsyn, og du slipper å stole på en leverandørs interne rutiner. For en børs, en forvalter eller et betalingsselskap med høyt volum og mange kjeder er MPC som regel riktig, fordi fart, automatisering og kjedeuavhengighet veier tyngst. Og for en bank er svaret nesten gitt: MPC levert av en spesialisert forvarer, som ren agenturforvaring utenfor balansen.

Uansett modell er det tre spørsmål som betyr mer enn etiketten:

• Kan den som signerer, faktisk se hva han signerer på?
• Er signerne eller andelene reelt uavhengige, på ulike enheter og steder?
• Finnes det en plan for hva som skjer hvis en nøkkel, en enhet eller en leverandør faller bort?

Kommer du ikke gjennom de tre, hjelper det lite om det står MPC eller multisig på esken.

Nøkkelen er ikke problemet, det er signeringen

Den røde tråden gjennom Bybit, WazirX og Coldcard er den samme: i ingen av tilfellene ble kryptografien knekt. Terskelen holdt, nøklene var på plass, matematikken var solid. Det som sviktet, var laget rundt, det signerne fikk se, tilfeldigheten i en nøkkelgenerator, en utviklermaskin ingen tenkte på. Multisig og MPC er to gode svar på det samme problemet, oppdelt kontroll, men begge flytter bare risikoen; de fjerner den ikke.

Vitalik Buterin har formulert det som gjelder uansett modell: de to viktige spørsmålene ved bruk av multisig- og gjenopprettingslommebøker er «hvem du velger som voktere, og hvilke instrukser du gir dem» (CryptoSlate). Enten kontrollen er delt i hele nøkler på kjeden eller i hemmelige andeler utenfor den, er systemet aldri sterkere enn menneskene og rutinene rundt signeringen. Når Standard Chartered denne uken tar Zodia inn under sin egen logo, er det ikke en ny type kryptografi de kjøper. Det er ansvaret for å drive den riktig, dag etter dag, og det ansvaret finnes ingen arkitektur som kan signere bort.

Ofte stilte spørsmål

Hva er forskjellen på multisig og MPC?

Multisig deler opp godkjenningen: det finnes flere hele nøkler, og et bestemt antall av dem må signere, håndhevet av en smartkontrakt på blokkjeden. MPC deler opp selve nøkkelen i hemmelige andeler som aldri settes sammen, og signeringen skjer utenfor kjeden. Multisig kan verifiseres on-chain men er kjedespesifikk og dyrere i gass; MPC er kjedeagnostisk, billigere og raskere, men kan ikke verifiseres på kjeden.

Er MPC tryggere enn multisig?

Ingen av dem er tryggere i seg selv. Multisig flytter risikoen til koden og menneskene som signerer og kan revideres offentlig, men er sårbar for blindsignering. MPC flytter risikoen til leverandøren som drifter infrastrukturen, er profesjonelt driftet, men skaper konsentrasjonsrisiko og kan ikke verifiseres on-chain. Implementasjonen og rutinene betyr mer enn selve modellvalget.

Hvilken modell bruker banker og børser?

Nesten alltid MPC, og som regel levert av en spesialisert leverandør. MPC er kjedeagnostisk, policy-styrt, krever ingen smartkontrakt-gass og passer bankenes operasjonelle risikorammeverk og agenturforvaring utenfor balansen. Standard Chartereds oppkjøp av Zodia Custody i 2026 er et typisk eksempel på at banker leier bank-grade infrastruktur i stedet for å bygge alt selv.

Beskytter multisig eller MPC pengene mine hvis forvareren går konkurs?

Ikke i kraft av teknikken alene; konkursbeskyttelse kommer fra regelverket. Under MiCA artikkel 75 må en CASP holde kundenes kryptoeiendeler adskilt fra sine egne, og adskilte midler er skjermet mot forvarerens kreditorer i en konkurs. I Norge fører Finanstilsynet tilsyn med CASP-er, og Firi ble den første handelsplattformen med slik tillatelse i mai 2026.

Hva er blindsignering, og hvorfor er det farlig?

Blindsignering er å godkjenne en transaksjon uten å kunne lese hva den faktisk gjør, for eksempel fordi lommeboken bare viser en uleselig streng. Både Bybit- og WazirX-tyveriene skjedde slik: signerne så en legitim overføring på skjermen mens de i virkeligheten godkjente noe annet. Løsningen er «clear signing» (ERC-7730), kombinert med uavhengig verifisering på en separat enhet.

Av Sander Nilsen, som dekker lommebøker, børser og forvaring for HOGE Wire.