Rug pull i 2026: token-fabrikken på tvers av kjedene

En rug pull i 2026 er sjelden en enslig utvikler i en kjeller. Det er et samlebånd. På en helt vanlig dag blir det preget titusenvis av nye token på launchpad-tjenester som kjører samtidig på Solana, BNB Chain og Base, og det store flertallet er bygget for én ting: å skille kjøpere fra pengene sine. Verktøyene som gjorde dette mulig, ferdige token-fabrikker der hvem som helst kan lage et token på sekunder for tilnærmet null i kostnad, har gjort svindelen til masseproduksjon.

Denne artikkelen forklarer hva en rug pull faktisk er i 2026, kartlegger hvor token-fabrikkene står i dag, åpner smartkontraktene for å vise hvilken kode som gjør uttrekket mulig, og går gjennom hvordan du leser et token før du kjøper. Til slutt ser vi på hvorfor loven sjelden tar selve fabrikken, med den ferske Pump.fun-dommen fra slutten av august som eksempel, og hva Finanstilsynet og MiCA betyr for en norsk investor. Målet er enkelt: du skal slippe å være råvaren fabrikken lever av.

Fra håndverk til fabrikk: hva en rug pull er i 2026

En rug pull er en svindel der de som står bak et kryptoprosjekt trekker ut verdiene og etterlater dem som eier tokenet med noe som er verdiløst. Navnet kommer av bildet på å dra teppet vekk under noen som står på det. Det er verdt å skille begrepet fra to naboer som ofte blandes sammen. Et hack er et angrep utenfra, der en angriper utnytter en feil i koden eller stjeler en nøkkel; en rug pull er derimot et svik innenfra, utført av dem som kontrollerte prosjektet fra start. En pump-and-dump er en koordinert oppblåsing av prisen etterfulgt av et samlet salg, som kan gli over i det juridisk gråsonete uten at noen nødvendigvis tømmer en likviditetspool.

Innenfor rug pull-familien går hovedskillet mellom en hard rug og en myk (eller langsom) rug. Ved en hard rug forsvinner verdiene i én transaksjon: utvikleren tømmer likviditetspoolen eller preger uendelig med nye token og selger dem på sekunder. En myk rug er tregere og mer utspekulert; teamet selger sin egen andel over tid, slutter å levere og lar prosjektet blø ut, ofte uten et eneste tydelig øyeblikk der en forbrytelse skjer. Begge ender likt for deg som kjøpte: et token uten kjøpere.

Det er ett begrep som binder alt sammen, og som du bør ta med deg gjennom hele teksten: utgangslikviditet. I en rug pull er ikke småkjøperne kunder som teamet vil beholde; de er kildene til pengene teamet skal ut med. Når innsidere selger, trenger de noen å selge til, og de tidlige, entusiastiske kjøperne er nettopp det. Å forstå en rug pull handler mer om å forstå hvem som er utgangen for hvem, enn om å forstå teknologi.

Det som er nytt i 2026, er skalaen. Launchpad-modellen gjorde det gratis og øyeblikkelig å lage et token, og den beviste at pengene ikke ligger i det enkelte tokenet, men i selve fabrikken. Pump.fun, den mest kjente av dem, illustrerer paradokset: selskapets eget token, PUMP, var ved utgangen av september 2026 verdt rundt 21 milliarder kroner i markedsverdi (rundt 2,27 milliarder dollar) ifølge CoinGecko, selv om det store flertallet av tokenene fabrikken har spyttet ut, har endt som verdiløse. Fabrikken tjener på trafikken, ikke på at det enkelte tokenet lykkes.

98,6 prosent og myten om «2,8 milliarder»

Hvor ille er det egentlig? Den mest siterte enkeltstudien kommer fra analyseselskapet Solidus Labs, som fant at 98,6 prosent av tokenene på Pump.fun endte som rug pulls eller på annen måte bedragersk oppførsel. Ifølge CoinDesk var over sju millioner token preget på plattformen siden januar 2024, mens bare rundt 97 000 av dem noen gang holdt likviditet verdt minst 1 000 dollar. Den største enkeltsaken selskapet fant, et token kalt MToken, tappet rundt 18 millioner kroner (cirka 1,9 millioner dollar).

Pump.fun avviste tolkningen. Talsmann Troy Gravitt svarte at «What Solidus Labs lacks is a basic understanding of memecoins», altså at studien manglet en grunnleggende forståelse av hvordan memecoins fungerer. Poenget hans er ikke helt urimelig: mange av disse tokenene er aldri ment å være annet enn et veddemål med kort levetid, og det er ikke svindel i seg selv å lage noe som mest sannsynlig vil falle i verdi. Men det endrer ikke regnestykket for den som kjøper i god tro og tror det finnes et prosjekt bak.

Her er det verdt å rydde i et tall som går igjen. Du vil se påstanden om at «2,8 milliarder dollar» forsvant i rug pulls i 2025, ofte tilskrevet analyseselskapet Chainalysis. Den finnes ikke i noen primærkilde fra Chainalysis. Selskapets egen gjennomgang av kryptosvindel oppgir rundt 17 milliarder dollar (rundt 160 milliarder kroner) i samlet svindel og bedrageri for 2025, uten en egen linje for rug pulls, og bemerker at den gjennomsnittlige svindelbetalingen steg fra 782 til 2 764 dollar. «2,8 milliarder»-tallet er nesten helt sikkert en forvrengning av noe annet: Solidus fant en median rug-verdi på rundt 2 800 dollar (rundt 27 000 kroner). Med andre ord er de aller fleste rug pulls små. Skaden ligger i volumet av dem og i de sjeldne kjempesakene, ikke i at hver enkelt er enorm.

Kartet i 2026: hvor token-fabrikkene står

En launchpad fungerer stort sett likt uansett kjede. Du lager et token nesten gratis, kjøpere handler mot en bindingskurve (bonding curve, en matematisk priskurve der prisen stiger etter hvert som flere kjøper), og når tokenet når en viss størrelse «uteksamineres» det til en desentralisert børs (DEX) der det får en ordinær likviditetspool. Modellen ble født på Solana, men den er kopiert til alle større kjeder, fordi koden er enkel og etterspørselen etter rask spekulasjon er global.

Resultatet er at rug pull ikke lenger er et Solana-fenomen. Den følger den billigste og raskeste fabrikken. Oversikten fra bransjenettstedet Coin Bureau viser hvordan de samme mekanismene nå kjører parallelt på flere kjeder, hver med sin egen DEX som endestasjon.

Kjedene er ikke likegyldige detaljer. De former hvordan en rug ser ut, og hvor lett den er å oppdage. Solana-token styres av egne autoritetsflagg (mint- og freeze-autoritet), mens EVM-kjeder som BNB Chain og Base bruker eierprivilegier og oppgraderbare kontrakter. Samme svindel, ulik kode. For deg betyr det at sjekklisten må tilpasses kjeden, noe vi kommer tilbake til. Spredningen er heller ikke tilfeldig: fabrikken flytter dit mint er billigst, likviditeten dypest og tilsynet svakest, en form for arbitrasje der svindlerne shopper både kjede og jurisdiksjon.

Hard rug: slik tømmes likviditetspoolen

For å forstå den harde rug pullen må du forstå en likviditetspool. På en desentralisert børs finnes det ingen tradisjonell ordrebok. I stedet legger noen inn et par med to eiendeler, for eksempel det nye tokenet og SOL, BNB eller ETH, i en felles pool. Prisen bestemmes av forholdet mellom de to. Når du kjøper tokenet, tar du token ut av poolen og legger inn basisvaluta. Den som la inn likviditeten, får såkalte LP-token som kvittering, og disse LP-tokenene er nøkkelen til å hente basisvalutaen ut igjen.

Her ligger fellen. Hvis utvikleren beholder LP-tokenene, eller «låser» likviditeten bare for en kort periode, kan vedkommende når som helst trekke ut all basisvalutaen. I samme øyeblikk er poolen tom: prisen faller til null, og du kan ikke selge, fordi det ikke finnes noe å selge mot. Hele operasjonen tar sekunder og etterlater et token som teknisk sett fortsatt eksisterer, men som er verdiløst. Det er derfor den harde rug pullen er så effektiv; den utnytter selve grunnmuren i hvordan handel skjer på en DEX.

Faresignalene er konkrete: likviditet som ikke er låst, eller er låst bare i noen få dager; LP-token som ligger på en enkelt utviklerlommebok i stedet for å være brent eller låst hos en tredjepart; og en enkelt nøkkel som kontrollerer alt. Det siste er en generell svakhet i kryptosikkerhet, ikke bare ved rug pulls. Selv legitime prosjekter blir tømt når kontrollen over midlene ligger hos for få hender, et tema vi har utforsket i vår gjennomgang av multisig og beste praksis for nøkkelhåndtering. Forskjellen ved en rug pull er at den enkle nøkkelen er der med vilje.

Kontraktsfellene: koden som gjør uttrekket mulig

En hard rug trenger ikke å tømme poolen for å virke. Ofte ligger fellen i selve tokenkontrakten, og her skiller kjedene lag. På Solana har et token to autoriteter som betyr alt. Mint-autoriteten lar den som holder den, lage nye token i det uendelige og selge dem inn i markedet, noe som utvanner alle andre mot null. Freeze-autoriteten lar innehaveren fryse din konto slik at du ikke får solgt, den rene honeypot-varianten: du kan kjøpe, men aldri komme deg ut. Et trygt Solana-token har begge disse autoritetene fjernet.

På EVM-kjeder som BNB Chain, Base og Ethereum er verktøyene andre, men logikken er den samme. Her handler det om eierprivilegier: funksjoner i kontrakten som bare «eieren» kan kalle. En utvikler kan sette en salgsskatt på 100 prosent, svarteliste enkeltadresser, sette et tak på hvor mye du kan selge, eller endre reglene underveis. En særlig lumsk variant er den oppgraderbare proxy-kontrakten: prosjektet blir revidert med ufarlig kode, men utvikleren kan senere bytte ut logikken bak kulissene og legge inn en bakdør. Og det å «gi fra seg eierskapet» (renonsere) er ikke alltid det det utgir seg for; en skjult eier kan beholde kontroll gjennom en annen adresse selv etter at eierskapet offisielt er sagt fra seg.

Det er verdt å understreke at ikke alt som ser ut som en rug, er en rug. Prisen på et token kan også manipuleres utenfra ved å angripe prisorakelet som et låne- eller derivatprotokoll støtter seg på, en helt egen angrepsklasse vi har beskrevet i artikkelen om orakel-angrepene som forfalsker prisrapporten. Forskjellen ligger i hvem som handler og med hvilken hensikt: en rug pull er innsidernes bevisste uttrekk, ikke en ekstern utnyttelse av en prisfeed. Å kjenne skillet er viktig når du skal vurdere om et fall skyldes svindel, angrep eller ren markedspanikk.

Soft rug, slow rug og den lovlige uttømmingen

De harde rug pullene er de mest dramatiske, men de mykere variantene er ofte vanskeligere å ta. Ved en soft rug stjeler ingen noe i én transaksjon. I stedet selger teamet gradvis sin egen andel, slutter å levere på veikartet, lar Discord-serveren dø og forsvinner stille. Det finnes ikke noe enkelt øyeblikk der en forbrytelse skjer, og det gjør både etterforskning og rettsforfølgelse tungt. Ofte kan teamet hevde i god tro at prosjektet bare mislyktes, en forsvarslinje som er vanskelig å motbevise.

Den mest utspekulerte formen er den som er helt lovlig på papiret. Mange token deler ut store andeler til teamet og tidlige investorer med en vesting-plan, altså en tidsplan for når tokenene låses opp. Når en stor opplåsing treffer markedet, kan innsidere selge i massevis mens småinvestorer sitter fast, en slags rug pull i sakte film som ingen kontrakt forbyr. Selv Pump.fun sitt eget PUMP-token har hatt store opplåsinger som utløste nettopp denne frykten. Problemet for deg som vil beskytte deg, er at ingen av deteksjonsverktøyene vi kommer til senere, kan flagge en lovlig, forhåndsvarslet opplåsing som en fare. Den ser ut som normal tokenomikk helt til den ikke gjør det.

Nettopp derfor er hensikt så sentralt, og så vanskelig å bevise. En hard rug er lett å kalle svindel; en soft rug eller en aggressiv opplåsing lever i en gråsone der grådighet, dårlig planlegging og bevisst bedrageri smelter sammen. For investoren spiller intensjonen liten rolle i øyeblikket: pengene er borte uansett etikett. Men for advokater, tilsyn og journalister avgjør nettopp etiketten hva som kan gjøres i etterkant.

«Base er for alle»: da launchpad-modellen viste tennene

Et av de mest lærerike tilfellene er ikke en klassisk rug pull i det hele tatt, og nettopp derfor er det verdt å forstå. Den 16. april 2025 publiserte Base, Coinbases egen Layer 2-kjede, innlegget «Base is for everyone» på plattformen Zora. På Zora blir innhold automatisk til et «content coin», og innlegget ble til tokenet BASEISFOREVERYONE. Ifølge Forbes skjøt markedsverdien opp mot 17 millioner dollar (rundt 160 millioner kroner) før den stupte rundt 90 prosent på under 20 minutter, med ville svingninger i timene etterpå. Tre lommebøker hadde kjøpt seg opp før det offisielle innlegget; to av dem sikret seg rundt 21 prosent av tilbudet for cirka to ETH.

Base understreket at teamet ikke solgte tokenet, og at det ikke var et offisielt prosjekt, og Base-sjef Jesse Pollak innrømmet at han godkjente innlegget. Det er liten grunn til å tro at Base forsøkte å svindle noen. Og likevel er utfallet lærerikt: uten en eneste ondsinnet utvikler produserte modellen den samme dynamikken som en rug pull. Snikkjøpere («snipers») posisjonerte seg foran mengden, og mengden ble utgangslikviditet.

Poenget er ubehagelig, men viktig: et launchpad-token trenger ikke en skurk for å skade deg. Selve strukturen, der noen få vet mer og handler først, gjør at den som kommer sent, betaler for de tidlige. Grensen mellom «svindel» og «et rigget spill» er tynnere enn markedsføringen vil ha det til, og de fleste som taper penger på memecoins i 2026, taper dem ikke til en dramatisk hard rug, men til akkurat denne stille, strukturelle skjevheten.

Revisjonsstempelet som ikke stemte

En vanlig misforståelse er at en sikkerhetsrevisjon («audit») er en garanti. Det er den ikke. Et beryktet eksempel er Swaprum, et prosjekt på Arbitrum som i mai 2023 forsvant med rundt 28 millioner kroner (cirka 3 millioner dollar) etter en rug pull, til tross for at koden var revidert av CertiK. Ifølge DL News hadde revisjonen faktisk pekt på at kontrakten var oppgraderbar, en sentraliseringsrisiko, men uten at det senket vurderingen; teamet brukte deretter nettopp den funksjonen til å rane prosjektet.

CertiKs sikkerhetssjef Hugh Brooks formulerte poenget presist overfor DL News: «an audit is not a stamp of approval or a ‘pass’ or ‘fail’, it’s an objective review of a project’s code». En revisjon vurderer koden på et gitt tidspunkt; den kan ikke hindre et team med onde hensikter i å bruke fullmaktene de har beholdt, og den kan ikke stoppe en oppgradering i etterkant. Verre blir det når revisjonen er ren fiksjon: en del rug pulls limer et kjent revisjonsfirmas logo på en kontrakt som aldri ble gransket, eller som ble endret etterpå.

Hvem som egentlig betaler for, og tjener på, sikkerhetsstempelet er et spørsmål vi har gått grundig inn i da CertiK varslet børsnotering. Når prosjektet som revideres også er kunden som betaler, oppstår en interessekonflikt som ingen enkeltrapport helt fjerner. Konklusjonen for deg er nøktern: en revisjon er et nyttig signal, ikke et frikort, og et grønt stempel bør senke mistanken din, ikke slå den av.

Fra LIBRA til spill-token: rekkevidde til leie og «pay-to-lose»

Den dyreste ingrediensen i en moderne rug pull er ikke kode, men troverdighet, og den kan leies. LIBRA-saken i februar 2025 er selve topppunktet. Etter at Argentinas president Javier Milei omtalte tokenet på X, blåste markedsverdien opp til milliarder på under en time, før den kollapset. Ifølge CoinDesk nådde tokenet en topp rundt 4,4 milliarder dollar i markedsverdi, mens innsidere tok ut rundt 87 millioner dollar (i størrelsesorden 830 millioner kroner) den første dagen. En presidents rekkevidde ble, bevisst eller ikke, motoren i en klassisk utgangslikviditets-felle.

Ikke alle kollapser er rug pulls, og det er en viktig nyanse. Da Mantra-tokenet OM falt over 90 prosent på rundt en time i april 2025 og rundt 57 milliarder kroner (cirka 6 milliarder dollar) i markedsverdi ble slettet, hevdet teamet at årsaken var tvungne likvidasjoner på sentraliserte børser i tynn helgelikviditet, ikke et bevisst uttrekk. Kjeden viste at team-tilknyttede lommebøker flyttet OM til børser før fallet, men ingen etterforskning har bevist en innsideexit, og CoinDesk beskrev hendelsen som omstridt. Nettopp denne uklarheten, rug eller kollaps, hensikt eller uhell, er kjernen i skyldkrigene som følger etter store fall, noe vi har skrevet om i den omstridte obduksjonen.

Rug pull har også en spillvariant. Den kanskje mest kjente av alle honeypot-sakene var SQUID, et token som red på populariteten til en kjent Netflix-serie i 2021; kjøpere kunne ikke selge, og da utviklerne trakk seg ut, kollapset det til tilnærmet null i løpet av minutter. I NFT-verdenen finnes samme mønster i «mint-and-run»-svindler som Frosties, der grunnleggerne tok inn penger for et samleobjekt-prosjekt og forsvant. I GameFi er fellen ekstra effektiv fordi et løfte om «play-to-earn» og reell nytte kan skjule at tokenomikken egentlig er bygget for innsidere. Hvordan spill-token blir til «pay-to-lose» har vi sett nærmere på i vår analyse av GameFi rug pull.

Slik leser du en token før du kjøper

Du kan ikke gjøre risikoen null, men du kan luke ut de fleste åpenbare fabrikk-tokenene på noen minutter. Tabellen under samler de viktigste faresignalene, hva de betyr, og hvor du sjekker dem.

Verktøyene er nyttige, men kjedeavhengige. RugCheck er standarden på Solana og leses nesten som et trafikklys; GoPlus dekker mange kjeder og flagger honeypot, skjult eier og aktiv mint; Token Sniffer er sterk på EVM-maler og klonede kontrakter; Honeypot.is simulerer et kjøp og et salg for å se om du faktisk kommer deg ut; og De.Fi Scanner gransker bytekode mot en database over kjent ondsinnet kode. Alle deler imidlertid en blind flekk: ingen av dem kan advare mot en lovlig, forhåndsvarslet innsideopplåsing eller mot en langsom soft rug. De ser på koden, ikke på menneskene bak den.

En praktisk regel er å bruke fem minutter før hvert kjøp: sjekk at likviditeten er låst og at autoritetene er fjernet, kjør en salgssimulering, se på hvordan tilbudet er fordelt mellom lommebøker, og let etter et team og en revisjon du faktisk kan verifisere. Finner du ikke svarene, er det svaret. I et marked bygget for impulskjøp er selve pausen den beste beskyttelsen.

Rettssalen i 2026: hvorfor kjeden slipper unna

Den store rettslige nyheten i 2026 kom fra New York. I søksmålet Aguilar mot Baton Corporation, selskapet bak Pump.fun, avgjorde dommer Colleen McMahon i slutten av august en rekke sentrale spørsmål. Ifølge The Crypto Times ble kravene om verdipapirlovbrudd avvist med prejudikat: en memecoin-bindingskurve er ikke et «common enterprise» i lovens forstand, og faller derfor utenfor den amerikanske verdipapirtesten. Solana Labs, Solana Foundation og de navngitte lederne ble frikjent fullstendig; det å drive en svært aktiv plattform er ikke det samme som å vite at den brukes til svindel.

Det som overlevde, er verdt å merke seg. RICO-kravene (den amerikanske loven mot organisert kriminalitet) fikk gå videre mot Baton Corporation og grunnleggerne, bygget på gammeldags bedrageri (wire fraud) og pengeoverføring uten lisens. Kjernen i bedrageri-anklagen er offentlige utsagn om at plattformen var en «unruggable fair launch», altså umulig å rugge og et rettferdig utgangspunkt for alle. Med andre ord: koden og kjeden gikk fri, men løgnene menneskene fortalte, gjorde ikke det. De anslåtte tapene for småinvestorer ligger i intervallet 4 til 5,5 milliarder dollar, i størrelsesorden 40 til 50 milliarder kroner.

Lærdommen for hele feltet er tydelig. Verdipapirloven er blitt en blindvei mot memecoins, slik SEC-kommissær Hester Peirce forutså da hun uttalte at «Many of the memecoins that are out there probably do not have a home in the SEC under our current set of regulations», gjengitt av The Block. Den nøytrale infrastrukturen, altså kjeden og selve fabrikk-verktøyet, slipper unna. De vektorene som fortsatt biter, er de eldste i boka: bevisste løgner og drift av pengeoverføring uten tillatelse. Loven kan ta løgneren, men ikke koden.

Finanstilsynet, MiCA og EØS: hullet for token uten utsteder

For en norsk investor er det viktig å forstå hva reguleringen faktisk dekker, og hva den ikke gjør. Gjennom EØS-avtalen gjelder EUs kryptoregelverk MiCA også i Norge, og Finanstilsynet fører tilsyn med tilbydere av kryptotjenester (børser og oppbevaring). Men Finanstilsynet godkjenner ikke enkelt-token og garanterer ikke for dem, og ingen erstatningsordning dekker deg hvis et token viser seg å være en rug pull.

Her ligger det et hull som speiler det amerikanske. MiCA er bygget rundt at et krypto-aktivum har en identifiserbar utsteder som kan holdes ansvarlig for et informasjonsdokument. Et token uten en slik utsteder, det klassiske fabrikk-tokenet fra en launchpad, faller i stor grad utenfor de mest krevende opplysningskravene, selv om tjenestetilbyderne som lister det fortsatt er omfattet. Resultatet er at det anonyme memecoinet lever i en gråsone på begge sider av Atlanteren, og at ansvaret, når det først plasseres, havner hos personene og børsene, ikke hos protokollen.

Finanstilsynets forbrukerråd er nøkternt og verdt å ta på alvor. Tilsynet advarer om at det er «svært vanskelig å få tilbake penger som er overført til svindlere via kryptoplattformer», og at det er «svært viktig å sperre tilgang slik at svindelen ikke kan fortsette». Får du et uanmodet tilbud om kryptoinvestering på telefon, er det ifølge tilsynet «som regel alltid svindelforsøk». Del aldri BankID-informasjon, installer aldri fjernstyringsprogrammer som AnyDesk på oppfordring, og meld raskt fra til politiet og banken hvis noe har skjedd. Banken kan i enkelte tilfeller kreve tilbakebetaling.

Kan token-fabrikken stenges?

Det ærlige svaret er nei, ikke helt. Asymmetrien er for stor: å lage et token er gratis og tar sekunder, mens forsvar er tregt, manuelt og krever kompetanse. Skrur en jurisdiksjon til, flytter fabrikken til den vennligste kjeden eller børsen, slik vi allerede ser at aktiviteten sprer seg fra Solana til BNB Chain og Base. Og det finnes et prinsipielt problem: du kan ikke forby en bindingskurve uten samtidig å forby retten til å lage token uten tillatelse, som er selve poenget med en åpen kjede.

Det som faktisk hjelper, virker på tre nivåer samtidig. Launchpad-ene selv kan gjøre det tryggere som standard: låst likviditet fra start, fjernede autoriteter og åpent innsyn i opplåsingsplaner. Lommebøker kan advare tydeligere før du signerer en risikabel handel. Og den langsomme rettslige pressen mot de synlige operatørene, slik Pump.fun-dommen viser, hever prisen på å drive fabrikk åpent. Men ingen av delene skrur den av.

Konklusjonen er derfor personlig, ikke systemisk. Fabrikken kommer til å fortsette. Det realistiske målet er å ikke være råvaren den lever av. Behandle et nytt launchpad-token som utgangslikviditets-agn helt til det motsatte er bevist: sjekk likviditet og autoriteter, simuler et salg, se på hvem som eier mest, og husk at verken en revisjon eller et kjent navn er en garanti. I et marked bygget for fart er den kjedeligste ferdigheten, tålmodighet, den som beskytter deg best.

Ofte stilte spørsmål

Hva er forskjellen på en rug pull og et hack?

Et hack er et angrep utenfra der noen utnytter en feil i koden eller stjeler en nøkkel, og teamet bak prosjektet kan være et uskyldig offer. En rug pull er et svik innenfra: de som kontrollerte prosjektet, trekker selv ut verdiene. Skillet er avgjørende både for skyldspørsmålet og for hvilke rettslige krav som kan føre frem.

Er alle memecoins rug pulls?

Nei, men risikoen er svært høy. En mye sitert studie fra Solidus Labs fant at 98,6 prosent av tokenene på Pump.fun endte som rug pulls eller bedrageri. De fleste memecoins har ingen reell nytte og lever kort; noen få overlever på ren kultur og fellesskap. Behandle et nytt token som skyldig til det motsatte er bevist.

Hvordan sjekker jeg om et token er en honeypot?

En honeypot er et token du kan kjøpe, men ikke selge. Den enkleste sjekken er en simulert handel i et verktøy som Honeypot.is, som forsøker et kjøp og et salg for deg. På Solana sjekker du i tillegg at freeze-autoriteten er fjernet, og på EVM-kjeder ser du etter salgsskatt, svartelister og oppgraderbar kode i verktøy som GoPlus eller Token Sniffer.

Kan jeg få pengene tilbake etter en rug pull i Norge?

Sjelden, og Finanstilsynet er tydelig på at det er svært vanskelig å få tilbake midler som er overført til svindlere via kryptoplattformer. Sperr tilgang umiddelbart, meld fra til politiet og til banken din, som i enkelte tilfeller kan kreve tilbakebetaling. Vær samtidig på vakt mot gjenvinningssvindel som lover å hente pengene tilbake mot forskuddsbetaling; det er et nytt ran.

Er rug pull ulovlig under MiCA og norsk lov?

Bedrageri er ulovlig uansett innpakning, men MiCA er bygget rundt token med en identifiserbar utsteder, og et anonymt launchpad-token uten utsteder faller i stor grad utenfor de strengeste opplysningskravene. Tjenestetilbydere som børser er likevel omfattet og under tilsyn av Finanstilsynet. I praksis rettes ansvaret mot personene og selskapene bak, ikke mot kjeden, slik Pump.fun-dommen fra 2026 illustrerer.

Skrevet av Anneke de Vries, senredaktør i HOGE Wire med ansvar for sikkerhet og svindel i kryptomarkedene.