Syv signaturer, én svakhet: multisig og beste praksis i 2026

Den 29. oktober 2026 forsvant rundt 6,36 milliarder dollar, snaut 59 milliarder kroner, ut av Binance på omtrent tjue minutter. Det var det største kryptotyveriet som noen gang er registrert, nesten fire ganger så stort som Bybit-hacket i februar 2025, og TRM Labs knyttet det raskt til Nord-Koreas TraderTraitor-gruppe. Angrepet brøt ingen kryptografi. En enkelt nøkkel i en varm lommebok signerte én transaksjon som delegerte kontrollen til en angriperkontrakt via EIP-7702, og resten gikk nærmest av seg selv.

Når ett enkelt signeringspunkt kan tømme en børs på et kvarter, er refleksen forutsigbar: spre nøkkelen. Del den opp, krev flere godkjenninger, gjør det umulig for én kompromittert maskin å flytte noe alene. Det er nettopp det en multisig gjør. Men den ubehagelige lærdommen fra 2026 er at en multisig ikke er trygg i seg selv. Terskelen, altså hvor mange som må signere, er den enkle delen. Årets største multisig-tap kom verken fra knust matematikk eller fra klassisk nøkkeltyveri. De kom fra signaturer som delte en skjult, felles svakhet.

Syv signaturer hjelper ikke hvis alle syv svikter på samme måte samtidig. Denne gjennomgangen tar for seg beste praksis for multisig i 2026 gjennom ett prinsipp som binder alt sammen: uavhengighet. Hvert lag, fra tilfeldigheten som lager nøkkelen, til maskinen som signerer, til hvem som holder den og hva de faktisk ser på skjermen, må kunne svikte uten å dra de andre med seg.

Hvorfor alle griper etter multisig etter Binance-tyveriet

Binance-angrepet traff hovedsakelig mellom klokken 20.05 og 20.09 UTC, med en ny bølge rundt 23.05, og rammet ti blokkjeder på én gang: Ethereum, Bitcoin, Tron, XRP Ledger, Solana, Arbitrum, Avalanche, Optimism, Base og Polygon. På Ethereum sendte angriperen ifølge TRM én transaksjon med femti EIP-7702-autorisasjoner signert av Binance sin varme lommebok, noe som ga en sweeper-kontrakt rett til å tømme 167 464 ETH og 63 andre token i samme transaksjon. Binance klarte senere å fryse rundt 3 milliarder dollar av byttet og lovte å dekke alle kundetap, men rangstigen over de største tyveriene ble skrevet om på én kveld.

Lærdommen folk trekker er riktig så langt den rekker. Ett enkelt signeringspunkt er ett enkelt feilpunkt. En multisignatur-lommebok, oftest kalt multisig, krever at M av N nøkler godkjenner før noe flytter seg; en smart kontrakt på kjeden håndhever regelen, og den dominerende varianten på EVM-kjeder er Safe (tidligere Gnosis Safe). Tanken er enkel og god: stjeler en angriper én nøkkel, eller går én signerer fra vettet, er pengene fortsatt låst fordi de resterende nøklene mangler. For en bedriftskasse, en DAO eller en forvalter er dette standarden, ikke luksus.

Problemet er at setningen «stjeler en angriper én nøkkel» skjuler en antakelse: at de andre nøklene er uavhengige av den første. At de ligger på andre maskiner, hos andre mennesker, laget med annen programvare. Fjern den antakelsen, og en 4-av-7 kollapser stille til en 1-av-1. I oktoberbølgen 2026 var det nettopp det som skjedde gang på gang, og som vi beskrev i gjennomgangen av lommebok-UX i oktoberbølgen, var det sjelden selve nøkkelen som ble knekt.

Året da terskelen ikke var nok: 2026 i tall

2026 ble det dyreste året i kryptohistorien for tap til angrep. CertiK summerte året til rekordhøye 9,2 milliarder dollar, rundt 85 milliarder kroner, og oktober alene ble den verste måneden som er målt, drevet nesten utelukkende av Binance-tyveriet som sto for om lag 73 prosent av hele årets tap. Men det store bildet handler mindre om totalsummen enn om hvor pengene forsvant.

Halvårsrapporten fra TRM Labs fortalte historien tydelig: i første halvår var det 207 hendelser til rundt 972 millioner dollar, snaut 9 milliarder kroner. Sårbarheter i smarte kontrakter sto for flertallet av hendelsene, men bare en liten del av verdien. Kompromittering av infrastruktur, nøkler og rutiner utgjorde omtrent 15 prosent av hendelsene, men rundt 76 prosent av verdien. Oversatt: de store pengene forsvinner ikke fordi noen finner en feil i koden, men fordi noen får en signatur de ikke skulle hatt. Multisig er bygget nettopp for denne trusselen, og derfor er det verdt å forstå hvorfor den likevel sviktet så ofte.

Ser man årets største multisig-relaterte tap samlet, tegner det seg et mønster. I nesten alle tilfellene holdt kryptografien, og i flere tilfeller ble ingen nøkkel «stjålet» i vanlig forstand. Det som sviktet var en felles antakelse om at delene var uavhengige av hverandre.

Tabellen er ikke en liste over uflaks. Den er en liste over korrelert svikt: tilfeller der flere forsvarslag falt sammen fordi de delte en egenskap. Det er dette beste praksis i 2026 handler om å unngå.

Uavhengighet er hele poenget

Matematikken bak M-av-N er forførende enkel. Krever du tre av fem signaturer, må en angriper kompromittere minst tre uavhengige nøkler, og sjansen for det virker forsvinnende liten. Men regnestykket forutsetter ett ord som sjelden blir sagt høyt: uavhengige. En lås med syv nøkler er ikke syv ganger sterkere hvis alle syv er kuttet fra samme nøkkelemne. Da holder det å kopiere emnet én gang.

Dette er ikke teori. Da Humanity Protocol mistet rundt 36 millioner dollar i juni, var oppsettet på papiret to uavhengige terskler, 3-av-6 på Ethereum og 3-av-5 på BNB Chain. I praksis var flere av nøklene fra begge kjeder sikkerhetskopiert til én ansatt sin bærbare PC, så én kompromittert maskin krysset begge tersklene samtidig. Vi gikk gjennom hele hendelsen i saken om Halborn og Humanity-hacket, der grunnlegger Terence Kwok bekreftet rett ut at «some of the keys were accidentally backed up to a compromised device during setup». Terskelen var reell. Uavhengigheten var en illusjon.

Vitalik Buterin har pekt på det samme fra den menneskelige siden. Han har skrevet at «two key questions in using multi-sig wallets and social recovery wallets securely are: (i) whom do you choose as guardians, and (ii) what instructions do you give them?» Hvem, ikke bare hvor mange. Designmålet for en god multisig er derfor å gjøre de N nøklene forskjellige langs hver akse som kan bære en felles feil: maskinvaremodell, produsent, programvareklient, operativsystem, fysisk plassering og mennesket som holder nøkkelen. Resten av denne gjennomgangen følger disse aksene, nedenfra og opp.

Lag null: nøkkelen før terskelen

Før en eneste terskel betyr noe, må hver nøkkel være umulig å gjette. En privat nøkkel er bare et svært stort tilfeldig tall, og hele sikkerheten hviler på ordet tilfeldig. Er tilfeldigheten svak, er nøkkelen gjettbar, og da trenger ikke angriperen å stjele den i det hele tatt; han kan regne den ut på nytt. Ingen multisig redder deg mot det, for angriperen samler aldri nøklene fra maskinene dine. Han lager dem selv.

Det var akkurat dette som rammet Coldcard sommeren 2026. Fastvaren sjekket om maskinvarens tilfeldighetsgenerator var definert i koden, ikke om den faktisk var slått på, og falt derfor stille tilbake på en svak programvaregenerator ved nøkkelgenerering. Feilen stammet fra en versjon helt tilbake fra mars 2021 og rammet eldre Mk2- og Mk3-enheter verst, der entropien kunne være nede i rundt 40 bit mot de 128 som trengs, men også nyere modeller var berørt. Ifølge oppsummeringen hos Shattered forsvant rundt 1 816 BTC, snaut 116 millioner dollar eller godt over en milliard kroner, fra mer enn 5 200 adresser. Coinkite slapp rettet fastvare i juli og innførte påkrevd brukertilført entropi i august, men poenget som gjør vondt er dette: en oppdatering reparerer ikke en nøkkel som allerede er laget med dårlig tilfeldighet. Midlene må flyttes til et helt nytt frø.

Coinkite-medgründer Rodolfo Novak, kjent som NVK, pekte på en ubehagelig ny virkelighet da han kommenterte funnet: ifølge Bitcoin Magazine sa han at «AI-assisted code review can now find latent bugs at a speed that is outpacing even the industry’s most seasoned experts». Den samme teknologien som jakter latente feil for forsvaret, jakter dem også for angriperen. For en multisig er lærdommen konkret: hvis alle signererne bruker samme modell fra samme produsent på samme fastvare, er en enkelt entropifeil et felles feilpunkt på tvers av hele kvorumet. Det er nettopp derfor beste praksis krever ulike maskinvaremodeller og ulike produsenter, og hvorfor spørsmålet om langsiktig nøkkelintegritet, helt ned til kvantetrusselen mot kryptografien selv, hører hjemme i enhver seriøs trusselmodell.

Maskinen som signerer: forsyningskjede og fysisk integritet

Neste lag er enheten som holder nøkkelen og signerer med den. Den må være ærlig. Oktober 2026 ga et nifst eksempel på hva som skjer når den ikke er det. Ledger bekreftet, og Trezor advarte om, at enheter solgt gjennom den sørøstasiatiske videreselgeren CryptoBilis var utstyrt med et skjult maskinvareimplantat. En liten mikrokontroller inne i enheten leste av de 24 gjenopprettingsordene mens brukeren satte opp lommeboken, og sendte dem ut over mobilnettet via et innebygd eSIM. Esken ble forseglet på nytt og sendt videre som om ingenting var galt.

Angrepet var merkverdig nok merkeuavhengig: samme videreselger, nesten identiske implantater i to konkurrerende produkter. CoinDesk rapporterte at implantatet overførte nøkler over mobilnett, og et Bitquery-spor knyttet rundt 93 millioner dollar, snaut 860 millioner kroner, tappet fra omtrent 315 lommebøker på tvers av seks kjeder til denne ene kanalen. Alle bekreftede tilfeller stammet fra salg hos CryptoBilis mellom 1. mars og 12. oktober 2026. Ledger understreket at det ikke var noen indikasjon på at selskapets egne systemer var brutt; svakheten lå i distribusjonsleddet, ikke hos produsenten.

For en multisig er dette korrelert svikt i reneste form. Kjøpte to eller tre signerere enhetene sine fra samme forhandler i samme periode, er de ikke lenger uavhengige nøkler, men tre eksemplarer av samme kompromiss. Mottiltakene er gammeldagse og effektive: kjøp direkte fra produsenten, kontroller ektheten med fabrikkattestasjonen enheten tilbyr, spre innkjøpene på ulike kilder og tidspunkter, og skriv aldri inn et frø i en enhet du ikke kan stå inne for opphavet til. En dedikert, luftgappet signeringsmaskin per nøkkel er fortsatt gullstandarden.

Hvor mange signaturer, og hvor ulike

Først når lagene under er på plass, blir selve terskelen interessant. Security Alliance, et bransjeinitiativ som har samlet mye av fagfeltet i åpne rammeverk, gir i sin veiledning for sikker multisig noen tydelige gulv: minst tre signerere, en terskel på minst halvparten, og syv eller flere signerere for beløp over rundt én million dollar, altså i størrelsesorden ti millioner kroner. Unngå N-av-N, der alle nøkler må være med, siden tap av én nøkkel da låser alt for alltid. Ha minst én ekstern signerer, spre dem geografisk, bruk en dedikert adresse per multisig, og velg ulike maskinvaremodeller, ulike produsenter og ulik klientprogramvare.

Legg merke til hva som ikke står der: «jo flere, jo bedre». Hver ekstra signerer er en ny enhet, et nytt menneske og en ny angrepsflate. Flere signerere er bare tryggere hvis de er genuint uavhengige; ellers legger du til kostnad og kompleksitet uten å legge til motstand. Mennesket er også et signeringslag, og det kompromitteres ofte uten at en eneste linje kode brytes. SIM-bytte, phishing og falske jobbintervjuer er blant de vanligste inngangene, slik vi beskrev i saken om SIM-bytte og kryptotyveri. En god terskel tåler at ett eller to mennesker lures, uten at det tåler at alle bruker samme telefonnummer til totrinnsbekreftelse.

Et grovt utgangspunkt, som alltid må tilpasses egen trusselmodell, kan settes opp slik:

Multisig, MPC eller terskel-signatur

Før du teller signerere, bør du velge modell, for de svikter på ulike steder. En multisig håndhever regelen på kjeden: den smarte kontrakten ser M gyldige signaturer og utfører, og alt er synlig og etterprøvbart. MPC, flerpartsberegning, går motsatt vei. Her settes den fulle nøkkelen aldri sammen; flere parter holder hver sin andel og beregner én enkelt signatur utenfor kjeden. Fireblocks beskriver det som at nøkkelen «never created, never stored, and never assembled at any point», mens Safe setter forskjellen på spissen: «multisig externalizes trust into verifiable code. MPC internalizes trust into systems and infrastructure that cannot be fully verified on-chain».

Den setningen forklarer også hvor de to feiler. En multisig feiler typisk ved godkjenningsskjermen: signereren ser ett, kontrakten utfører noe annet, slik som ved Bybit. Det er en svakhet klarsignering kan lukke. MPC og annen automatisert signeringsinfrastruktur feiler derimot i en bakende du ikke kan etterprøve på kjeden. Både Binance i oktober og Bitget tidligere på høsten var nettopp dette: ingen privat nøkkel ble stjålet, men et automatisert godkjenningssystem ble matet med forfalskede transaksjonsdata og signerte selv. Modellvalget er derfor i seg selv en sikkerhetsbeslutning.

Ledgers teknologidirektør Charles Guillemet har advart mot å behandle multisig som et universalsvar. Etter Coldcard-saken så han mange skynde seg over til multisig, og minnet om at «multisig is not automatically the right answer»: ekstra enheter, ekstra sikkerhetskopier og ekstra koordineringssteg skaper nye feilpunkter, og kan gjøre gjenoppretting vanskeligere, ikke lettere. For de fleste private er en enkelt, godt sikkerhetskopiert maskinvarelommebok med klarsignering fortsatt det mest praktiske. Profesjonelle oppsett kombinerer gjerne begge modeller: en multisig på kjeden der hver enkelt nøkkel i tillegg er beskyttet av MPC. Forsvar i dybden, ikke enten eller.

Signer det du ser: klarsignering og dens grense

Selv et feilfritt oppsett med syv uavhengige nøkler faller hvis de syv godkjenner feil ting. Det var kjernen i Bybit-tyveriet: signererne trodde de godkjente en rutinemessig overføring, mens grensesnittet i virkeligheten viste dem én transaksjon og fikk dem til å signere en annen. Blindsignering, altså å godkjenne data du ikke kan lese og forstå, er fortsatt den enkeltfeilen som har kostet mest i kroner og dollar.

Motgiften fikk endelig en felles standard i 2026. Ethereum Foundation tok 12. mai over forvaltningen av Clear Signing-arbeidet fra Ledger under sitt Trillion Dollar Security-initiativ. Kjernen er ERC-7730, et format som lar en lommebok vise en transaksjon i lesbar tekst i stedet for rå kalldata, kombinert med et offentlig register og et attestasjonssystem der uavhengige revisorer kan gå god for at beskrivelsen stemmer. I kunngjøringen er formuleringen krass: «Approving a transaction is meant to be the last line of defense … when it is done blindly, that defense does not hold», og målet settes like klart: «What You See Is What You Sign (WYSIWYS) must be our goal, and Clear Signing must be the default».

I praksis betyr det to ting for en multisig. For det første: signer aldri noe maskinvaren ikke kan vise deg i klartekst på sin egen skjerm. For det andre: regn ut transaksjonens hash på en ren, atskilt maskin og sammenlign den med det Safe-grensesnittet viser, med åpne verktøy som Cyfrins clearsig. Da hjelper det ikke angriperen å ha overtatt én nettleser.

Men klarsignering har en grense det er farlig å glemme: den hjelper bare hvis det du leser er det som faktisk avgjør. Den redder deg ikke når dataene er ærlige, men systemets dom over hva som er «gyldig» er feil. Det var det som skjedde med Liquid Network i september, der en cache-feil i gyldighetssjekken fikk nodene til å tro at udekket L-BTC var dekket, slik Halborn dokumenterte. De 11 av 15 funksjonærene som signerte uttaket på rundt 320 millioner dollar, gjorde ingenting galt ved skjermen; ordren så helt gyldig ut. Klarsignering er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

Tillatelser er også penger: stående godkjenninger og moduler

Den ferskeste påminnelsen om at en multisig eier mer risiko enn den eier penger, kom fra Avalanche 26. oktober. En 2-av-7 Safe på Avalanche C-Chain med rundt 7,45 millioner dollar i handelsbeholdning ble tømt i én enkelt blokk. Ingen nøkkel ble kompromittert den dagen. Pengene forsvant gjennom fire token-godkjenninger som Safe-en selv hadde signert sju måneder tidligere, 7. mars, og aldri trukket tilbake, stilt til en adresse som på Avalanche ikke hadde noen kode i det hele tatt.

Angriperen finansierte en fersk lommebok med 6,77 AVAX rundt 27 minutter i forveien og sendte så én enkelt Multicall3-transaksjon, slik The Crypto Times beskrev. Transaksjonen gjorde krav på den tomme adressen, la en sweeper-kontrakt der, og kalte deretter transferFrom på alle fire token, USDC, WAVAX, WETH.e og BTC.b, og dro ut hele saldoen. En MEV-bot rakk til og med å løpe foran selve angriperen; dagen etter gikk en av Safe-eierne med på en avtale på kjeden der boten fikk beholde 42 500 WAVAX, rundt 371 000 dollar.

Lærdommen er ubehagelig enkel. En overføring tømmer lommeboken én gang; en stående godkjenning er en nøkkel du har gitt bort og glemt. Det samme gjelder aktiverte Safe-moduler, vakter og tillatelseslister: når de først er på plass, kan de flytte verdier uten å spørre kvorumet på nytt. Beste praksis er derfor å behandle enhver tillatelsesendring, enten det er bytte av eier, aktivering av en modul, et nytt oppføring i en tillatelsesliste eller en oppgradering av en proxy, med nøyaktig samme seremoni som et uttak på ni sifre: tidsforsinkelse, uavhengig verifisering og bekreftelse utenfor kanal. Og rydd jevnlig: trekk tilbake godkjenninger du ikke bruker, og før et register over hvilke moduler som faktisk er aktive.

Kjøp deg tid: timelocks, simulering og overvåking

Ingen forsvarslinje er perfekt, så det neste målet er tid. En timelock, en påkrevd forsinkelse mellom at kvorumet godkjenner og at transaksjonen faktisk utføres, gir et vindu til å oppdage og stoppe noe galt. Verdien av det vinduet ble bevist med sin egen fravær i Drift-saken i april: dagene før tyveriet migrerte sikkerhetsrådet til et oppsett uten timelock, og dermed forsvant akkurat den perioden der et forhåndssignert, ondsinnet uttak kunne vært fanget. En timelock kombinert med et eget vetokvorum betyr at en ondsinnet ordre kan kanselleres før den biter.

Simulering hører med, men med en advarsel. Å kjøre hver transaksjon gjennom en simulator før utførelse, enten via Safe eller verktøy som Tenderly, fanger mange feil. Men ved Radiant Capital viste både simuleringen og Safe-grensesnittet rene data, fordi det var selve utviklermaskinene som var infisert. Simulering på en kompromittert maskin er teater. Kjør derfor den avgjørende kontrollen på et uavhengig, rent oppsett. Og overvåk alt: ikke bare store overføringer, men enhver aktivitet på kjeden, inkludert tillatelsesendringer og modulaktiveringer. Da Base-hvelvet ble tappet i oktober, slo overvåkingstjenester alarm på minutter; problemet var at ingen timelock ga noen tid til å handle på alarmen.

Når det svikter: rotasjon, nødplan og øvelser

Et multisig-oppsett er ikke et produkt du kjøper, men en prosess du driver. Nøkler må roteres, ikke stå urørt i årevis. Security Alliance sin egen operasjonssertifisering for multisig anbefaler kvartalsvise tilgangsgjennomganger, rask fjerning av signerere som slutter, ned mot 48 til 72 timer for nøkler i nødklasse, og et fullt register over hvem som holder hva. En signerer som mister en enhet, bytter jobb eller får mistanke om kompromittert utstyr, bør roteres ut før det haster, ikke etterpå.

Minst like viktig er en skriftlig nødplan for dagen det brenner: hva gjør dere hvis en terskel av nøkler blir utilgjengelig samtidig, eller hvis dere mistenker at en signering er under angrep mens den pågår? Hvem har myndighet til å fryse, og hvordan verifiseres den myndigheten utenfor de vanlige kanalene? Den samme sertifiseringen anbefaler kvartalsvise tilgjengelighetstester og årlige øvelser, nettopp fordi en plan ingen har øvd på sjelden overlever møtet med panikk. Spørsmålet om hvem som til slutt kan trykke på av-knappen, og hvem det da er som får pengene tilbake, er ikke teknisk alene; det er et styringsspørsmål vi har sett utspille seg rundt nødbrytere og refusjon gjennom hele året.

Norsk kontekst: Finanstilsynet, MiCA og ansvaret

For norske lesere er det ett skille som avgjør alt når det svikter: holder noen andre nøklene på dine vegne, eller gjør du det selv? Bruker du en registrert tjeneste, gjelder et regelverk. Finanstilsynet fører tilsyn med kryptoeiendelstjenesteytere (CASP-er) etter kryptoeiendelsloven, som trådte i kraft 1. juli 2025 gjennom EØS, og overgangsordningen løp ut 30. juni 2026. Firi AS ble den første handelsplattformen med CASP-tillatelse i Norge i mai 2026.

Under MiCA artikkel 75 må en CASP som oppbevarer kundemidler holde dem rettslig og operasjonelt atskilt fra sin egen balanse, og selskapet er ansvarlig for tap av kundenes eiendeler eller tilgangsmidler ved hendelser det kan lastes for, med et tak satt til markedsverdien på tapstidspunktet. Midlene er skjermet i en konkurs, der selskapets kreditorer ikke har tilgang. DORA, EUs regelverk for digital operasjonell motstandsdyktighet, stiller i tillegg krav til nettopp de IKT-rutinene en signeringsprosess hviler på. Oppbevart krypto skal dessuten verdsettes og rapporteres til Skatteetaten ved formuesfastsettelsen, uansett hvem som holder nøkkelen.

Men her ligger hullet som 2026 gjorde smertelig tydelig. En fullt desentralisert DeFi-multisig eller en selvforvaltet multisig faller utenfor MiCA. Det finnes ingen CASP, intet tilsyn og ingen ansvarlig motpart. Base-hvelvet med sine syv anonyme signerere og Safe-en på Avalanche hadde ingen å saksøke og ingen til å refundere. Velger du selvforvaring, bytter du bort beskyttelsen for kontrollen, og da er dine egne rutiner hele forsvaret. Det er ikke et argument mot selvforvaring; det er et argument for å ta rutinene like alvorlig som en regulert forvalter må.

Sjekkliste: multisig uten korrelert svikt

Samler man lærdommene fra året, blir beste praksis til én øvelse: å gjøre hvert lag uavhengig av de andre, slik at en enkelt feil aldri kan rulle gjennom hele kvorumet. Tabellen under oppsummerer hvor korrelert svikt sniker seg inn, og hvordan et robust oppsett ser ut i hvert lag.

Som en praktisk huskeliste før du stoler på et oppsett:

• Bruk minst tre signerere og en terskel på minst halvparten; aldri N-av-N. Sju eller flere for verdier over rundt ti millioner kroner.
• Sørg for at ingen to nøkler deler modell, produsent, forhandler, maskin eller menneske.
• Kjøp maskinvare direkte, kontroller ektheten, og flytt midler til et nytt frø hvis enhetens opphav eller fastvare er tvilsom.
• Signer aldri blindt: krev klarsignering og sammenlign transaksjonens hash på en atskilt maskin.
• Behandle tillatelsesendringer som uttak: tidsforsinkelse, uavhengig verifisering og bekreftelse utenfor kanal. Trekk tilbake ubrukte godkjenninger.
• Legg inn timelock og vetokvorum, overvåk all aktivitet, og øv på nødplanen før du trenger den.
• Vet om du er innenfor eller utenfor MiCA: en CASP svarer etter artikkel 75, en selvforvaltet multisig gjør det ikke.

Syv signaturer, én svakhet. Det er oppskriften 2026 gjentok om og om igjen, fra Humanitys bærbare PC til CryptoBilis sin forsyningskjede. En multisig er fortsatt et av de kraftigste verktøyene for å sikre kryptoverdier, men bare når du bygger den som et sett genuint uavhengige forsvar, ikke som ett forsvar kopiert N ganger. Terskelen er den enkle delen. Uavhengigheten er jobben.

Ofte stilte spørsmål

Hva er en multisig-lommebok?

En multisig, eller multisignatur-lommebok, krever at M av N nøkler godkjenner en transaksjon før den utføres, og regelen håndheves av en smart kontrakt på kjeden. Den dominerende varianten på EVM-kjeder er Safe. Formålet er å fjerne det enkle feilpunktet: stjeler noen én nøkkel, er midlene fortsatt låst fordi de resterende nøklene mangler.

Er multisig tryggere enn en vanlig lommebok?

Mot tyveri av én nøkkel og mot én illojal signerer er svaret ja, men bare hvis nøklene svikter uavhengig av hverandre. Deler alle signererne samme maskinvare, samme fastvare eller samme forhandler, eller ligger nøklene på én maskin, kollapser en 4-av-7 i praksis til ett feilpunkt. Uavhengighet er viktigere enn antall.

Hvor mange signaturer bør en multisig ha?

Security Alliance anbefaler minst tre signerere, en terskel på minst halvparten, og sju eller flere for verdier over rundt ti millioner kroner. Unngå N-av-N, der tap av én nøkkel låser alt. For private holder ofte 2-av-3 med ulike enheter; for team er 3-av-5 et vanlig utgangspunkt.

Hva er blindsignering, og hvordan unngår jeg det?

Blindsignering er å godkjenne en transaksjon du ikke kan lese og forstå, slik signererne gjorde ved Bybit-tyveriet. Unngå det med klarsignering etter ERC-7730-standarden, som viser transaksjonen i lesbar tekst, og ved å regne ut transaksjonens hash på en egen, ren maskin og sammenligne før du signerer.

Hvem er ansvarlig hvis en norsk kryptotjeneste mister midler i en multisig?

Bruker du en registrert CASP, fører Finanstilsynet tilsyn, og under MiCA artikkel 75 er selskapet ansvarlig for tap av kundemidler ved hendelser det kan lastes for, med tak på markedsverdien ved tapet. Men en selvforvaltet eller fullt desentralisert multisig faller utenfor; da finnes ingen ansvarlig motpart, og dine egne rutiner er hele forsvaret.

Anneke de Vries dekker sikkerhet og selvforvaring for HOGE Wire.