Styringsangrep i 2026: når avstemningen blir våpenet

Den 6. juli 2026 forsvant rundt 20 millioner dollar, nær 190 millioner kroner, ut av kassen til BonkDAO. Ingen kode ble knekt. Ingen privatnøkkel ble stjålet. Ingen server ble hacket. Angriperen gjorde noe langt mer ubehagelig: han fulgte reglene til punkt og prikke. Ved å bruke omtrent 4,4 millioner dollar (rundt 42 millioner kroner) på å kjøpe litt over én prosent av BONK-tilbudet, skaffet han seg akkurat nok stemmevekt til å presse et ondsinnet forslag gjennom en avstemning der bare syv lommebøker deltok, med 99,9 prosent ja. Da forslaget ble effektuert, gikk pengene til angriperen selv, atomisk, i én transaksjon. CoinDesk meldte at BONK falt rundt 8 prosent i timene etterpå.

Dette er et styringsangrep, på engelsk «governance attack», og det er en av de underligste angrepsklassene i kryptosikkerhet. Der et vanlig hack utnytter en feil i koden, utnytter et styringsangrep at koden virker akkurat som den skal. Selve avstemningen, som skulle være vaksinen mot maktmisbruk, blir våpenet. Denne artikkelen forklarer hvordan slike angrep fungerer, regner på økonomien bak dem, går gjennom de mest lærerike sakene fra Beanstalk til BonkDAO, og viser hvilke forsvarsverk som faktisk holder. Vi ser også på hva Finanstilsynet og MiCA-regelverket har å si når kassen tømmes ved lovlig flertall. Alle dollarbeløp er omregnet til en kurs på rundt 9,5 kroner per dollar per august 2026.

Hva er egentlig et styringsangrep?

En desentralisert autonom organisasjon, en DAO, styres ikke av et styre eller en daglig leder, men av dem som eier en styringstoken. Vil noen endre en parameter, bevilge penger fra felleskassen eller oppgradere en smartkontrakt, legges det fram et forslag, og token-innehaverne stemmer. Én token, én stemme er den vanligste modellen. Går forslaget gjennom, effektueres det ofte automatisk på blokkjeden, uten at noe menneske trenger å trykke på en knapp. Ideen er vakker på papiret: ingen mellommann, ingen sentral bank, bare kollektive beslutninger som håndheves av kode.

Et styringsangrep utnytter nettopp denne mekanikken. Angriperen skaffer seg midlertidig eller varig kontroll over nok stemmer til å vedta et forslag som gagner ham selv, som regel et forslag som flytter felleskassen til hans egen adresse. Poenget, og det som gjør angrepsklassen så forvirrende, er at ingenting brytes. Kjøp av tokens, innsending av forslag, avstemning og utbetaling er alle gyldige, regelrette transaksjoner. Det finnes ingen buffer-overflyt, ingen reentrancy-feil, ingen lekket nøkkel. Systemet gjør akkurat det det ble programmert til å gjøre.

Det er derfor et styringsangrep sjelden dukker opp i en tradisjonell koderevisjon. En revisor kan bekrefte at kontrakten er teknisk feilfri, og likevel gå glipp av at hele styringsdesignet er økonomisk usikkert. Sikkerheten ligger ikke i koden, men i insentivene rundt den. En gjennomgang som vår artikkel om CertiK og revisortallene beskriver, ser etter sårbarheter i logikken; et styringsangrep gjemmer seg i matematikken for hvem som har råd til å kjøpe flertallet. To helt ulike disipliner, og det er nettopp gapet mellom dem angriperen lever i.

Regnestykket bak angrepet

Den beste rammen for å tenke på dette kommer fra risikokapitalselskapet a16z. I den mye siterte teksten «DAO governance attacks, and how to avoid them» reduserer forfatterne hele trusselen til en enkel ligning. Angriperens fortjeneste er lik verdien av angrepet, minus kostnaden ved å skaffe stemmevekt, minus kostnaden ved å gjennomføre det. Et sunt styringsdesign har som eneste jobb å holde dette tallet negativt: å gjøre det dyrere å kapre avstemningen enn det er å hente ut av kassen.

Problemet er at kryptomarkedene aktivt jobber mot dette. Jo mer likvid en styringstoken er, desto billigere er det å kjøpe stemmer på det åpne markedet, og desto lettere er det å selge dem igjen etterpå. Ethereum-medgründer Vitalik Buterin pekte på kjernen allerede i 2021, i essayet «Moving beyond coin voting governance». En styringstoken, skrev han, er «a bundle of two rights that are combined into a single asset: (i) some kind of economic interest in the protocol’s revenue and (ii) the right to participate in governance», altså en pakke av en økonomisk interesse og en styringsrett, tvunget inn i ett aktivum. Poenget hans er at disse to rettighetene er lette å skille fra hverandre. Den som låner en token for å stemme, får styringsretten uten den økonomiske interessen. Som Buterin formulerte det om nettopp låntakeren: «if they use their XYZ to vote for a governance decision that destroys the value of XYZ, they do not lose a penny as a result.»

Det er denne frikoblingen som gjør styringsangrep mulig. En vanlig eier vil nøle med å stemme for noe som ødelegger prosjektet, fordi han sitter med tokenene og taper når de faller. En angriper som bare trenger stemmeretten i noen minutter, har ingen slik bremse. Han bryr seg ikke om at BONK eller BEAN kollapser etterpå, for da er han allerede ute med byttet.

Tre måter å skaffe stemmene på

a16z deler stemmeanskaffelsen inn i tre arketyper, og de dekker praktisk talt alt vi har sett i felten. Den første er åpent oppkjøp. Angriperen kjøper rett og slett så mange tokens at han får kontroll. Skoleeksempelet er da Justin Sun og Tron i 2020 tok over Steem-blokkjeden gjennom å kjøpe opp selskapet Steemit, som satt på en enorm forhåndsutvinnet andel av STEEM. Da lokalsamfunnet svarte med en myk splitt for å fryse andelen, fikk Sun ifølge CoinDesk børsene Binance, Huobi og Poloniex til å stemme med kundenes innskudd og kaste ut de opprinnelige blokkprodusentene. Samfunnet svarte med en hard splitt til den nye kjeden Hive, der Suns andel ble utelatt. Saken viser at åpent oppkjøp fungerer, men er synlig og møter motstand.

Den andre arketypen er lynangrepet med lånt kapital, flash loan-varianten, der stemmevekten skaffes og brukes i løpet av en eneste blokk. Den tredje er den tålmodige akkumuleringen: angriperen oppretter anonyme adresser og samler tokens sakte, mens han oppfører seg akkurat som enhver annen kjøper. a16z kaller dette problemet «indistinguishability». Markedet kan ikke se forskjell på en angriper som bygger opp en posisjon og en vanlig investor som gjør det samme, før det er for sent. BonkDAO-angriperen brukte en blanding av de to første: han kjøpte åpent i markedet, men fordelte kjøpene over børslommebøker slik at de så ordinære ut helt til stemmen var avgitt.

Den tålmodige varianten er den vanskeligste å oppdage, nettopp fordi den ikke ser ut som et angrep før det er over. En angriper kan bruke måneder på å bygge en posisjon fordelt over dusinvis av adresser, delta i vanlige avstemninger for å virke troverdig, og først når han sitter med nok vekt, sende inn forslaget som tømmer kassen. For et fellesskap som ikke følger med på hvordan eierskapet konsentreres over tid, kommer angrepet som lyn fra klar himmel, selv om skyene har bygd seg opp i det stille lenge.

Anatomien til et angrep, fase for fase

Uansett arketype følger angrepene et gjenkjennelig løp. Å bryte det ned i faser gjør det lettere å se hvor forsvaret må settes inn, på samme måte som vi kartla tillitsmodellene som brister i vår gjennomgang av bro-hackenes anatomi. Tabellen under viser den typiske drapskjeden i et styringsangrep.

Legg merke til at bare fase to og tre krever noe angriperen ikke bare kan kjøpe for penger. Alt annet er ren regelfølging. Det er derfor forsvaret sjelden handler om å stoppe angriperen i handling, men om å gjøre fase to så dyr, og fase fem så treg, at hele regnestykket kollapser.

Beanstalk: 1,7 milliarder kroner på ett blokkslag

Det mest lærerike enkeltangrepet er fortsatt Beanstalk fra 17. april 2022. Beanstalk var en algoritmisk stablecoin-protokoll på Ethereum. Angriperen tok opp en flash loan, et lån som må betales tilbake i samme transaksjon, på over en milliard dollar (rundt 9,5 milliarder kroner) fra Aave, Uniswap og SushiSwap. Med den kapitalen kjøpte han i løpet av ett øyeblikk mer enn to tredeler av stemmevekten i Beanstalks styring, nok til det kvalifiserte flertallet protokollen krevde for et hasteforslag.

Angriperen hadde på forhånd lagt fram et ondsinnet forslag, BIP18, som overførte protokollens reserver til hans egen adresse. Fordi han nå kontrollerte supermajoriteten, kunne han utløse forslaget via en nødvei i koden som hoppet over den vanlige forsinkelsen på ett døgn. Ifølge Cointelegraph og Bloomberg forsvant 182 millioner dollar (rundt 1,7 milliarder kroner) fra protokollen. Etter å ha betalt tilbake flash loanen satt angriperen igjen med rundt 80 millioner dollar (om lag 760 millioner kroner) i ren gevinst. En teknisk gjennomgang fra Immunefi viser at hele operasjonen, fra lån til uttak, skjedde i én eneste transaksjon. Som et sardonisk sluttpoeng sendte angriperen 250 000 USDC til en donasjonsadresse for Ukraina, antakelig for å skape sympati eller forvirring.

Lærdommen er brutalt enkel: hvis stemmevekt måles på ett øyeblikk, og et vedtak kan effektueres i samme øyeblikk, er en flash loan alt som skal til. Forsvaret, som vi kommer til, er å bryte den atomiske kjeden med tid.

BonkDAO: da syv lommebøker tømte kassen

BonkDAO-angrepet fra juli 2026 viser en langsommere, men like effektiv variant, og det på Solana i stedet for Ethereum. BONK er en av de største meme-tokenene, og BonkDAO forvaltet en betydelig felleskasse gjennom styringsplattformen Realms. Angriperen la fram et forslag som fremstod som rutinemessig, men som i praksis ga ham kontroll over kassen. Deretter brukte han omtrent 4,4 millioner dollar på å kjøpe litt over én prosent av BONK-tilbudet gjennom flere børslommebøker over noen dager.

Det avgjørende var deltakelsen. Da avstemningen lukket, hadde bare syv lommebøker stemt, mot en medlemsmasse på over 18 000. Med sin nykjøpte andel utgjorde angriperen alene nok til å nå quorum og gi 99,9 prosent ja. Ifølge CoinDesk ble rundt 20 millioner dollar (nær 190 millioner kroner) i BONK overført atomisk da forslaget passerte, fordi ingen timelock skilte vedtaket fra effektueringen, og ingen multisig sto som siste sperre foran store uttak. Med en innsats på 42 millioner kroner hentet angriperen ut 190 millioner. Regnestykket a16z advarte mot, gikk kraftig i angriperens favør.

BonkDAO er også en påminnelse om at lav valgdeltakelse ikke er en detalj, men selve sårbarheten. En avstemning der 2,9 prosent av medlemmene møter opp, er ikke et demokrati som kan angripes; den er allerede en tom sal der den som tar med seg nok stemmer, vinner.

Tornado Cash og den skjulte koden

En tredje variant angriper ikke stemmevekten, men det stemmen faktisk gjør. Den 20. mai 2023 la en angriper fram et forslag i Tornado Cash-styringen som lignet på et tidligere, legitimt forslag. Forskjellen var en skjult instruksjon i koden. Da forslaget ble vedtatt og effektuert, ga det angriperen 1,2 millioner ekstra stemmer, mot rundt 700 000 legitime, og dermed full kontroll.

Med den kontrollen tappet angriperen ifølge CoinDesk rundt 2,2 millioner dollar (om lag 21 millioner kroner) i verdier, og TORN-tokenen falt 40 prosent. En teknisk gjennomgang fra sikkerhetsselskapet Halborn beskriver hvordan velgerne godkjente et forslag de trodde de forstod, men som inneholdt logikk ingen hadde lest nøye nok. I en pussig vending ga angriperen senere kontrollen tilbake gjennom et nytt forslag, muligens fordi poenget var å demonstrere sårbarheten heller enn å stjele.

Tornado Cash er den reneste illustrasjonen på blindsignering i styring: velgere som klikker ja uten å granske hva bytekoden faktisk gjør. Det er samme menneskelige svakhet som driver mange nøkkeltyverier, bare at her signerer et helt fellesskap i blinde, samtidig.

Fem saker, ett mønster

Sett ved siden av hverandre avslører sakene et felles mønster: en billig inngangsbillett til stemmevekt, en avstemning uten reell motstand, og et vedtak som utføres uten forsinkelse. Tabellen oppsummerer de viktigste hendelsene, inkludert Compound-saken og Mango Markets, som vi kommer nærmere inn på under.

Merk at kostnaden nesten alltid er en brøkdel av gevinsten. Det er selve definisjonen på et system der forsvarsligningen har gått i stykker.

Når konsentrasjon er normaltilstanden

Det er fristende å tenke at styringsangrep bare rammer små meme-prosjekter med sovende fellesskap. Tallene sier noe annet. En analyse fra Chainalysis, gjengitt av Cointelegraph, fant at i store DAO-er kontrollerer under 1 prosent av innehaverne rundt 90 prosent av stemmevekten. Makten er allerede samlet på svært få hender; angriperen trenger bare å kjøpe seg inn i den lille klubben, eller utnytte at resten aldri møter opp.

Compound-saken i juli 2024 viste at dette også rammer blåflisprotokoller. En gruppe som kalte seg «Golden Boys», ledet av en storeier med kallenavnet Humpy, fikk gjennom forslag 289, som flyttet 499 000 COMP (rundt 24 millioner dollar, om lag 230 millioner kroner) til et hvelv de selv kontrollerte. Ifølge The Block passerte forslaget med 682 191 mot 633 636 stemmer, tvers imot store deler av fellesskapets vilje. Presset ble så stort at gruppen senere gikk med på å trekke forslaget mot et forlik. Ingen kode ble knekt her heller; en tilstrekkelig stor eier bøyde bare reglene til egen fordel.

Selv giganten Aave, med innskudd på rundt 26 milliarder dollar (nær 250 milliarder kroner), har vært gjennom en bitter strid om nettopp stemmekonsentrasjon. Da grunnlegger Stani Kulechov og selskapet Aave Labs i 2025 og 2026 presset gjennom sin egen budsjettlinje, mente flere at en enkelt aktør satt med for mye makt. Marc Zeller, grunnlegger av Aave Chan Initiative, advarte ifølge The Block om at «that same voting power could cancel any stream at any time», altså at den samme stemmevekten når som helst kunne kutte enhver utbetaling. Da flere sentrale tjenesteleverandører trakk seg, meldte CoinDesk at striden gikk dypt inn i selve protokollens legitimitet. Poenget er ikke at Aave ble tappet, men at konsentrasjonen som muliggjør et angrep, er til stede selv i de mest respekterte prosjektene.

Plutokrati light: Curve-krigene og stemmekjøp

Ikke alle former for kjøpt innflytelse er ulovlige. En hel undersjanger av DeFi er bygget rundt å betale for stemmer helt åpent. I Curve-økosystemet låser man CRV for å få vote-escrow-tokenen veCRV, som bestemmer hvor Curves belønninger flyter. Fordi den fordelingen er verdt mye penger, oppstod det et marked for å bestikke veCRV-innehavere til å stemme på en bestemt måte. Prosjektet Convex samlet på et tidspunkt opp så mye låst CRV at det i praksis kunne avgjøre retningen på Curves insentiver, og bestikkelsesplattformer som Votium og Hidden Hand gjorde stemmekjøpet til en formalisert tjeneste.

Dette er ikke tyveri, men det er den samme frikoblingen Buterin beskrev, satt i system. Den som kjøper en stemme for én avstemning, har ingen langsiktig interesse i at protokollen lykkes. I essayet sitt peker Buterin nettopp på at åpne bestikkelsesmarkeder gjør coin voting sårbart for at innflytelse tilfaller den som byr høyest, ikke den som bryr seg mest. Grensen mellom et lovlig bestikkelsesmarked og et ulovlig styringsangrep er tynnere enn mange liker å tenke på: begge kjøper utfallet, bare med ulik grad av åpenhet.

Forsvarsverket: timelock, multisig og rollefordeling

Den gode nyheten er at forsvaret er godt forstått. Det handler om å angripe hvert ledd i drapskjeden: gjøre stemmer dyrere å skaffe, effektuering tregere å utløse, og mandatet snevrere. Tabellen kobler hver vektor til den mekanismen som demper den, og til prisen man betaler.

Den viktigste enkeltmekanismen er timelocken: en påtvunget forsinkelse mellom at et forslag vedtas og at det utføres. Den gir fellesskapet tid til å oppdage et ondsinnet vedtak og trekke seg ut før pengene forsvinner. OpenZeppelins styringsdokumentasjon, som er de facto-standarden for Governor-kontrakter, understreker at timelocken bør holde midlene, at Governor-kontrakten bør være eneste forslagsstiller, og at ekstra roller på timelocken er en bakdør. Beanstalk falt nettopp fordi nødveien lot angriperen hoppe over forsinkelsen.

Men timelock er ingen tryllestav. Buterin advarer i essayet sitt om at «timelocks are more like a paywall on a newspaper website than they are like a lock and key». En forsinkelse hjelper bare hvis noen faktisk følger med og reagerer i tide. Derfor kombineres den med multisig-kontroll over store uttak, der flere uavhengige signaturer kreves før felleskassen kan røres. Dette er den samme forvaringslogikken vi går gjennom i artikkelen om kryptoforvaring: spørsmålet er alltid hvem som egentlig holder nøklene til pengene, og hvor mange som må være enige for å bruke dem.

Ett forsvar som ofte overvurderes, er ekstern revisjon. En kodegjennomgang eller et bug bounty-program leter etter tekniske feil, ikke etter økonomisk usikre insentiver. Feiljegerne vi profilerte i bug bounty-artikkelen får sjelden utbetalt for et styringsangrep, fordi det per definisjon ikke utnytter en feil. Sikkerheten mot denne trusselen må bygges inn i styringsdesignet fra start, ikke ettersøkes i koden etterpå.

Sjekkliste for å vurdere styringssikkerhet

Vurderer du å eie en styringstoken, eller å delta i en DAO, kan du komme langt med noen konkrete spørsmål. Finner du ikke svarene i prosjektets dokumentasjon, er det i seg selv et faresignal.

• Finnes det en timelock mellom vedtak og effektuering, og hvor lang er den?
• Er store uttak fra felleskassen beskyttet av en multisig eller et sikkerhetsråd?
• Måles stemmevekt fra et tidspunkt i fortiden, slik at flash loans ikke gir stemmerett?
• Hvor høy er den reelle valgdeltakelsen, og hvor mange lommebøker skal til for å nå quorum?
• Hvor konsentrert er eierskapet? Kan én aktør alene passere en avstemning?
• Kan en avstemning gjøre hva som helst, eller er mandatet begrenset til parametere?
• Blir forslagets faktiske kode og calldata gjennomgått og simulert før avstemning?
• Finnes det en nødvei som kan omgå de vanlige sperrene, slik det fantes i Beanstalk?

Et prosjekt som svarer godt på alle disse punktene, er ikke immunt, men det har flyttet forsvarsligningen kraftig i sin favør. Et prosjekt som ikke kan svare på noen av dem, er en BonkDAO som ennå ikke har skjedd.

Det juridiske bakteppet: Finanstilsynet, MiCA og Mango-dommen

Er et styringsangrep i det hele tatt ulovlig? Svaret er overraskende uklart, og det er en av grunnene til at angrepsklassen er så vanskelig å avskrekke. Den viktigste rettsavgjørelsen kommer fra Mango Markets-saken. I oktober 2022 manipulerte Avraham Eisenberg prisen på MNGO-tokenen for å låne ut rundt 110 millioner dollar (om lag 1 milliard kroner) fra protokollen, og brukte deretter de stjålne stemmene i en avstemning for å godkjenne at han fikk beholde en del. Han ble først dømt, men i mai 2025 opphevet en amerikansk dommer domfellelsen. Ifølge CoinDesk la retten blant annet vekt på at Mango var tillatelsesløs og selvutførende: koden gjorde det den var programmert til, og det var vanskelig å kalle det bedrageri.

Samtidig peker regulatorene motsatt vei. Det amerikanske råvaretilsynet CFTC vant i 2023 en uteblivelsesdom mot Ooki DAO, der en DAO ble regnet som en «unincorporated association» og dermed en juridisk person som kan holdes ansvarlig. Med andre ord: den kollektive avstemningen fritar ikke deltakerne for ansvar. For norske lesere er bildet like sammensatt. Kryptoeiendelsloven, som gjennomfører EUs MiCA-forordning, gjelder i Norge fra 1. juli 2025, og Finanstilsynet gir nå tillatelser til tilbydere av kryptoeiendelstjenester. Men MiCA regulerer tjenesteytere og utstedere, ikke selve protokollens styringsdesign. En DAO som verken har et selskap eller en autorisert tilbyder bak seg, faller i praksis utenfor det meste av regelverket.

For et offer i Norge vil de aktuelle bestemmelsene snarere være de alminnelige reglene om bedrageri og markedsmanipulasjon enn kryptoregelverket spesifikt. Problemet er at rettspraksisen er tynn, angriperne ofte er anonyme, og pengene raskt er ute av landet. Å lese obduksjonen i etterkant, slik vi lærer bort i guiden om exploit-postmortem, er ofte det nærmeste et fellesskap kommer rettferdighet.

Hva et styringsangrep betyr for deg som eier tokens

For den vanlige investoren er den viktigste lærdommen at en styringstoken er noe annet enn en aksje. En aksje gir deg en eierandel med rettslig vern; en styringstoken gir deg en stemme i et system der den best finansierte aktøren kan overkjøre deg, ofte helt lovlig. Verdien av tokenen henger derfor ikke bare på prosjektets produkt, men på hvor godt styringen er beskyttet mot nettopp de angrepene vi har gått gjennom.

Bransjen selv er blitt langt mer nøktern om dette. Ali Yahya, partner i a16z crypto, oppsummerte stemningen overfor Fortune i juni 2026 slik: «We spent the last 10 years rediscovering the hard way that direct democracy is a bad idea», altså at bransjen har brukt et tiår på å gjenoppdage, den harde veien, at direkte demokrati er en dårlig idé. Det betyr ikke at DAO-er er døde, men at troen på at avstemning alene skaper sikkerhet, er borte. Godt styresett krever friksjon, forsinkelse og maktdeling, ikke bare en knapp som sier ja.

Det er også verdt å avlive en myte: desentralisering er ikke det samme som sikkerhet. Et prosjekt kan skryte av at fellesskapet bestemmer, og likevel være mer utsatt enn en sentralisert tjeneste, fordi et spredt og likegyldig fellesskap er lettere å overrumple enn en årvåken ledelse. Antall token-innehavere sier lite alene; det som teller, er hvor mange som faktisk følger med, og hvor raskt sperrene slår inn når noen prøver seg.

Praktisk sett: før du kjøper en styringstoken, sjekk sjekklisten over. Se etter timelock, multisig og reell spredning av stemmene. Og husk at en høy markedsverdi ikke er noe forsvar; Compound og Aave er blant de største prosjektene som finnes, og begge har kjent striden på kroppen. Den billige inngangsbilletten til makt er den samme enten kassen inneholder 42 millioner eller 250 milliarder kroner.

Ofte stilte spørsmål

Hva er forskjellen på et styringsangrep og et vanlig hack?

Et vanlig hack utnytter en feil i koden. Et styringsangrep utnytter at koden virker akkurat som den skal: angriperen skaffer seg nok stemmer til å vedta et forslag som tømmer felleskassen, og alle transaksjonene er gyldige og regelrette. Derfor fanges det sjelden av en tradisjonell koderevisjon, og forsvaret må bygges inn i styringsdesignet i stedet.

Er et styringsangrep ulovlig?

Det er uavklart. En amerikansk dommer opphevet i mai 2025 domfellelsen mot Avraham Eisenberg i Mango Markets-saken, blant annet fordi protokollen var tillatelsesløs og selvutførende. Samtidig har CFTC slått fast at en DAO kan holdes juridisk ansvarlig. I Norge vil alminnelige regler om bedrageri og markedsmanipulasjon kunne komme til anvendelse, men rettspraksisen er foreløpig tynn.

Hvordan beskytter en DAO seg mot styringsangrep?

De viktigste tiltakene er timelock, altså en forsinkelse mellom vedtak og effektuering, multisig-kontroll over store uttak, høye terskler for forslag og quorum, og å begrense hva en avstemning i det hele tatt kan gjøre. Ingen enkelt mekanisme er nok alene; sikkerheten ligger i å kombinere dem slik at et angrep blir dyrere enn gevinsten.

Kan en flash loan brukes til å ta over en DAO?

Ja, hvis stemmevekt måles på ett øyeblikk. Beanstalk mistet 182 millioner dollar (rundt 1,7 milliarder kroner) i 2022 da en angriper lånte over en milliard dollar i en flash loan, skaffet to tredeler av stemmene i samme blokk, og stemte gjennom et forslag som drenerte reservene. Forsvaret er å kreve at tokens er låst over tid før de gir stemmerett.

Rammer styringsangrep bare små prosjekter?

Nei. Konsentrasjonen som gjør angrep mulig, finnes også i de største protokollene. Chainalysis fant at under 1 prosent av innehaverne kontrollerer rundt 90 prosent av stemmevekten i store DAO-er, og selv Aave, med innskudd på rundt 26 milliarder dollar, har vært gjennom en bitter strid om nettopp stemmekonsentrasjon.

Av Henrik Sæther, seniorredaktør i HOGE Wire med ansvar for kryptosikkerhet og desentralisert styring.