DeGods, MiCA og SPL-404: er en NFT fortsatt bare en NFT?

Da DeGods dukket opp på Solana i oktober 2021, var det lett å forklare hva du kjøpte: ett av 10 000 håndtegnede profilbilder av «degenererte guder» i gatemote, mintet for 3 SOL. Fem år senere er svaret langt mindre opplagt. Samlingen finnes i dag på tre forskjellige blokkjeder, den kan byttes fram og tilbake mot en fungibel token (550 000 $DEGOD for hvert bilde), den har hatt en felleskasse med stemmerett som en gang eide et proffbasketlag, og grunnleggeren som var hele ansiktet utad, gikk av i mai 2025.

Midt i alt dette ligger et spørsmål få norske eiere stiller høyt: er det du faktisk holder fortsatt en NFT i lovens forstand, eller har det stille blitt til noe annet, en regulert kryptoeiendel eller til og med et finansielt instrument? Siden 1. juli 2025 har MiCA-regelverket gjeldt i Norge gjennom kryptoeiendelsloven og EØS-avtalen, og Finanstilsynet fører tilsyn med utstedere og tjenestetilbydere. MiCA har et uttrykkelig unntak for NFT-er, men unntaket har hull, og DeGods har brukt tre år på å bore seg rett inn i akkurat de hullene.

Dette er ikke en akademisk øvelse. Klassifiseringen avgjør om noen må publisere et whitepaper, om en markedsplass trenger tillatelse, hvilken skatt du skylder, og hvor lite vern du har hvis noe går galt. Under går vi gjennom de faktiske testene i MiCA, ESMAs retningslinjer og MiFID II, og bruker dem del for del på det DeGods har blitt. Dette er ikke juridisk rådgivning, men et forsøk på å ta klassifiseringsspørsmålet på alvor.

Hvorfor klassifiseringen plutselig betyr noe

I flere år var reguleringen av NFT-er i Norge et tomrom. Det er over. MiCA, formelt forordning (EU) 2023/1114, ble innlemmet i EØS-avtalen og trådte i kraft i norsk rett som kryptoeiendelsloven 1. juli 2025. Fra da av er det Finanstilsynet som fører tilsyn med dem som utsteder kryptoeiendeler eller yter kryptoeiendelstjenester (børser, oppbevaring, handelsplattformer) i Norge. NFT-er er ikke lenger et rettslig ingenmannsland; de er enten omfattet eller uttrykkelig unntatt, og forskjellen får følger.

Klassifiseringen er hovedbryteren i hele systemet. Havner en eiendel utenfor MiCA fordi den er en ekte NFT, gjelder verken whitepaper-krav eller tjenesteregler. Havner den innenfor MiCA som en «annen kryptoeiendel», utløser det krav om whitepaper, markedsføringsregler og at plattformene som lister den, må være autorisert. Og kvalifiserer den som et finansielt instrument, faller den ut av MiCA igjen, men denne gangen inn under MiFID II og det tyngre verdipapirregelverket, med prospektplikt og alt som følger med. Samme JPEG, tre vidt forskjellige verdener.

Grensedragningen er ikke overlatt til synsing. Finanstilsynet har lagt til grunn ESMAs retningslinjer om når en kryptoeiendel skal regnes som et finansielt instrument, som gjelder i Norge fra 18. august 2025 og uttrykkelig omtaler «visse egenskaper ved nyttetoken, non-fungible tokens (NFT-er) og hybride token». Samtidig advarer tilsynet om at det fortsatt er «betydelig risiko» knyttet til kryptoinvesteringer, inkludert fare for å tape hele den investerte kapitalen. Begge deler blir viktige når vi kommer til DeGods.

Hva DeGods faktisk er blitt: en rask gjennomgang

For å teste klassifiseringen må vi først være enige om hva objektet er. DeGods startet 8. oktober 2021 som en samling på 10 000 profilbilder på Solana. Tidlig kom en avgift på panikksalg under gulvpris (en «paper hands»-avgift på 33,3 prosent) som ble skrotet igjen på nyåret 2022, og et lojalitetsprogram bygget rundt token-en DUST, som eierne tjente ved å stake bildene sine. En søstersamling, y00ts på 15 000 stykker, fulgte i 2022. Så langt: et ganske vanlig, om enn populært, Solana-samleprosjekt.

Så begynte vandringen. Ved juletider 2022 annonserte prosjektet at DeGods skulle til Ethereum og y00ts til Polygon, sistnevnte med et tilskudd på 3 millioner dollar fra Polygon (som senere ble betalt tilbake). I mai 2024 kom hjemkomsten til Solana, og samlingen endte spredt over tre kjeder samtidig: Solana, Ethereum og Bitcoin i form av Ordinals-inskripsjoner. 15. september 2024 kom det mest avgjørende grepet for vår problemstilling: overgangen til SPL-404, en hybridstandard der hvert bilde bindes til en fungibel token, $DEGOD.

At samme kunstverk finnes i tre parallelle versjoner på tre kjeder, er ikke bare et kuriosum. Rettslig gjør det unikhetspåstanden svakere: en «unik» eiendel som samtidig eksisterer som en Solana-token, et Ethereum-token og en Bitcoin-inskripsjon, med egne gulvpriser og egne markeder, ser mer ut som tre utgaver av samme produkt enn som ett uerstattelig objekt. Fragmenteringen er nettopp den typen praktisk fungibilitet regelverket ber tilsynene se etter.

Legg til DeDAO, en felleskasse styrt av holderne som en gang kjøpte et basketlag, og grunnlegger Rohun «Frank» Vora som trakk seg som daglig leder 12. mai 2025 og overlot roret til de pseudonyme lederne 0x_chill og pastagotsauce. Poenget er dette: hvert eneste av disse stegene la til en egenskap som en tilsynsmyndighet bryr seg om. Fungibilitet, forventet avkastning, stemmerett, en felles pengekasse. Til sammen er det ikke lenger åpenbart at vi snakker om et rent samleobjekt.

NFT-unntaket i MiCA, og de tre hullene i det

MiCA artikkel 2 gjør uttrykkelig unntak for kryptoeiendeler som er «unike og ikke fungible med andre kryptoeiendeler». Digital kunst og ekte samleobjekter faller utenfor. Men unntaket er langt smalere enn markedsføringsordet «NFT» antyder, og fortalen til forordningen skisserer minst tre måter en påstått NFT kan falle tilbake i regelverket på.

For det første: brøkdeler av en NFT regnes ikke som unike. Deler du opp én NFT i fungible biter, er bitene omfattet. For det andre er utstedelse i store serier eller som en samling et selvstendig tegn på fungibilitet: 10 000 bilder som prises og handles om hverandre, ligner mer på en vare enn på et unikt verk. For det tredje avgjør ikke merkelappen noe som helst; det er verdiene og rettighetene eiendelen faktisk bærer, som styrer. Og unntaket gjelder «uten at det berører» spørsmålet om noe er et finansielt instrument. Med andre ord: å kalle noe en NFT beskytter deg ikke hvis substansen sier noe annet.

Skillet er lettest å se med et moteksempel. Et signert enkeltverk fra en kunstner, mintet som én av én, er den klassiske NFT-en unntaket ble skrevet for: den er unik, ikke ment for å byttes mot en identisk kopi, og prisen settes individuelt. Et profilbildeprosjekt på titusen nesten identiske varianter, med en synlig gulvpris og en kultur der «å kjøpe gulvet» er hele poenget, ligger i motsatt ende. DeGods ble solgt med kunstnerisk retorikk, men handles som en råvare, og det er handelsmønsteret, ikke kunstnerviljen, tilsynene fester seg ved.

Sett i tabellform blir det tydeligere hvilke egenskaper som trekker en eiendel ut av det trygge NFT-hjørnet og inn mot regulering:

$DEGOD og SPL-404: da bildet ble en token

Hvis ett enkelt grep flytter DeGods nærmest regulatorisk gråsone, er det SPL-404. Standarden er Solana-varianten av ERC-404-ideen fra Ethereum: en hybrid der en NFT og en fungibel token bindes sammen slik at den ene kan konverteres til den andre. I DeGods sin utforming tilsvarer hvert bilde 550 000 $DEGOD, med en avgift på 3,33 prosent når du bytter mellom formene. Samtidig ble y00ts konvertert til 120 000 $DEGOD hver og brent, og DUST brent inn i samme overgang.

Dette er kjernen i klassifiseringsproblemet. En fungibel token med ti milliarder enheter i forsyning er per definisjon ikke «unik og ikke fungibel». $DEGOD alene er dermed ganske utvilsomt en kryptoeiendel innenfor MiCA, ikke en NFT utenfor. Og fordi hvert bilde kan smeltes ned til nettopp denne token-en og bygges opp igjen, blir det vanskeligere å hevde at selve bildet lever i en helt annen, unntatt kategori. Det er akkurat «hybride token» ESMAs retningslinjer trekker fram som et grensetilfelle som må vurderes for seg, og en SPL-404-DeGod er om noe selve skoleeksemplet på en slik hybrid.

Verdt å merke seg: grunnleggeren selv rammet i praksis inn samlingen som en mynt. Da rangeringssystemet ble avviklet, kalte Rohun «Frank» Vora den etablerte NFT-modellen «kommunistisk» og oppfordret dem som mistet sjeldenhetsverdi til å kjøpe mer $DEGOD for å ta igjen forskjellen. Når utstederen selv omtaler produktet som en fungibel token man skal eie mer av, er det et svakt utgangspunkt for å påberope seg NFT-unntaket etterpå.

Er en samling på titusener fortsatt «unik»?

Selv om vi ser bort fra $DEGOD, sliter selve bildesamlingen med unikhetskravet. En serie på 10 000 nummererte varianter av samme mal, spredt over tre kjeder, er akkurat den «store serien» fortalen peker på som et tegn på fungibilitet. I praksis handles de også slik: du kjøper «et gulv», ikke et bestemt bilde. Den økonomiske virkeligheten er ombyttbarhet, uansett hva metadataene sier om lugg, briller eller bakgrunnsfarge.

Fragmenteringen gjør bildet enda rarere å plassere. Per 7. september 2026 så øyeblikksbildet slik ut (omregnet til kroner med en dollarkurs rundt 9,4 fra Norges Bank):

Legg merke til paradokset: den knappeste kjeden, Bitcoin med bare 535 inskripsjoner, har den klart høyeste gulvprisen og flere eiere enn den langt større Solana-samlingen. Det illustrerer poenget fra en annen vinkel: prisen følger knapphet og likviditet, ikke «unikhet» i juridisk forstand. Til sammenligning ligger toppnoteringen fra sommeren 2023 hos CoinGecko på rundt 38 911 dollar (over 360 000 kroner) for gulvet, et fall på nesten 99 prosent fram til i dag.

Fra samleobjekt til finansielt instrument: MiFID II-testen

Neste nivå er tyngre. MiCA gjelder ikke for kryptoeiendeler som allerede er finansielle instrumenter; da tar MiFID II over. ESMAs endelige retningslinjer fra 17. desember 2024 slår fast at vurderingen skal være konkret, teknologinøytral og bygge på substans framfor form. Det er ikke koden eller merkelappen som avgjør, men de økonomiske egenskapene og rettighetene knyttet til eiendelen.

Hva er det da som kan dytte en brøkdelt eller hybrid NFT over i MiFID II? De typiske kjennetegnene er forventning om investeringsavkastning, stemme- eller styringsrettigheter, og mekanismer for kontantoppgjør eller andel i overskudd. Ingen av dem gjør noe automatisk til et verdipapir alene, men jo flere som er til stede samtidig, desto tyngre blir vurderingen, og desto mindre hjelper det å vise til et vakkert bilde.

Kjernen i den tyngste kategorien, omsettelige verdipapirer, er nettopp omsettelighet: standardiserte, ombyttbare enheter som kan handles fritt på et marked, slik aksjer og obligasjoner kan. Her blir SPL-404-siden ubehagelig relevant igjen. En token som finnes i ti milliarder like enheter og handles på automatiserte markedsplasser, oppfører seg langt mer som et omsettelig instrument enn som et unikt kunstverk. Det betyr ikke at $DEGOD er et verdipapir, men det viser hvorfor fungibilitet dukker opp igjen og igjen som det avgjørende kjennetegnet gjennom hele analysen.

DeGods sier offisielt ingenting om avkastning. Men prosjektet har i praksis blitt handlet og markedsført som en investering, det har hatt en token med innebygd «avkastning» gjennom staking, og det har en felleskasse med stemmerett. Vi påstår ikke at DeGods er et finansielt instrument; det ville krevd en konkret vurdering av hver komponent, gjort av rett myndighet. Poenget er at substans-over-form-testen ikke lar seg avfeie med at noe «bare er en NFT». Flere av de egenskapene ESMA ber tilsynene se etter, finnes faktisk her.

DeDAO, stemmerett og en kasse med penger

Stemmerett og en felles pengekasse er nettopp den typen egenskaper som trekker mot finansielt instrument, og DeGods har hatt begge deler. DeDAO var en holderstyrt felleskasse finansiert av royalties fra andrehåndssalg, med et medlemssystem i flere nivåer der de innerste kunne godkjenne og stemme over forslag. I april 2022 brukte kassen 625 000 dollar på å kjøpe et lag i Ice Cubes basketliga BIG3, angivelig det første NFT-prosjektet som eide et profflag. Vi har sett nærmere på hvordan felleskassen kjøpte et basketlag og samtidig avlivet royaltyen.

Her ligger en interessant vri for klassifiseringen. Egenskapene som ville vekket en tilsynsmyndighet, altså stemmerett over en felles kapital, ble langt på vei uthulet av prosjektets egne valg. DeGods satte royaltyen til 0 prosent i oktober 2022, noe som tørket ut kassens inntektskilde, og det skjedde midt i et bransjeomfattende royaltykollaps: ukentlige royalties falt fra rundt 28 000 ETH på topp i april 2022 til under 2 000 ETH sommeren 2023, ifølge Nansen-tall gjengitt av CoinDesk.

Resultatet er en governance-struktur som ser ut som et finansielt instrument på papiret, men som i praksis er nesten tom. Det er verdt å huske at tilsynene ser på både den formelle konstruksjonen og den faktiske virkeligheten. En rettighet som ikke lenger har noen økonomisk substans bak seg, veier mindre i vurderingen; men den forsvinner ikke helt, og en fremtidig gjenoppliving av kassen ville trukket spørsmålet fram igjen.

DUST: «avkastningen» som aldri var avkastning

DUST fortjener et eget avsnitt, fordi det illustrerer hvor lett en «avkastning» kan utløse klassifiseringsspørsmål selv når avkastningen er økonomisk tom. DUST var belønningstoken-en du tjente ved å stake DeGods; en DeadGods-oppgradering kostet 1 000 DUST og doblet utvinningen. Men utstedelsen var ren emisjon, ikke inntekt, og den ble avsluttet 22. februar 2023. Med en fast forsyning på 33,3 millioner og en pris som i dag ligger mer enn 99 prosent under toppen på 7,58 dollar fra 2022, er token-en i praksis død.

Poenget for klassifiseringen er dobbelt. På den ene siden er en mekanisme som lover holderne «avkastning» for å delta, akkurat den typen egenskap som kan trekke mot et finansielt instrument eller en kollektiv investeringsstruktur. På den andre siden var det aldri reell avkastning her, bare inflasjon av en token uten inntekter bak. Det er forskjellen på ekte avkastning og emisjonsutbytte, et skille vi ser igjen og igjen i kryptomarkedet, og som er verdt å ha i bakhodet før du vurderer et prosjekts insentivmodell. En «yield» som bare er nytrykte enheter, er ikke et argument for verdi, men den kan fortsatt være nok til å reise et regulatorisk spørsmål.

Klassifiseringsmatrise: hvor havner hver del?

Setter vi delene ved siden av hverandre, blir bildet tydeligere. Tabellen under er en forenkling, ikke en juridisk konklusjon, og hver linje ville i praksis krevd en konkret vurdering opp mot MiCA og ESMAs kriterier. Men den viser hvorfor «DeGods er en NFT» er en påstand som gjør stadig mer arbeid for stadig mindre av helheten.

Interessant nok er det de nyeste lagene, token-en og felleskassen, som er tydeligst regulerte, mens det opprinnelige bildet fortsatt har best sjanse til å ri på NFT-unntaket. y00ts har sin egen, parallelle historie her; vi har sett nærmere på tvillingsamlingen som overlevde sin egen avvikling. Men så snart bildet kan smeltes til $DEGOD og tilbake, blir det kunstig å behandle de to som helt atskilte rettslige objekter. Konverteringsbroen binder dem sammen, både økonomisk og juridisk.

Hva Finanstilsynet og ESMA faktisk krever av utstederne

Klassifiseringen er ikke bare en akademisk merkelapp; den kommer med papirarbeid, og ansvaret ligger på den som tilbyr eller søker eiendelen tatt opp til handel. Finanstilsynet legger til grunn felleseuropeiske retningslinjer med maler og en standardisert test for klassifisering av kryptoeiendeler. I praksis må en utsteder kunne dokumentere, med en forklaring og en juridisk vurdering, hvorfor eiendelen faller i den ene eller andre kategorien. Bruken av malene og testen er, med tilsynets egne ord, «sentralt for at markedsaktørene skal kunne gi nødvendig dokumentasjon».

Her møter DeGods et strukturelt problem. Hvem er egentlig utstederen som skal levere en slik vurdering? Etter at Vora trakk seg som daglig leder i mai 2025, styres prosjektet av pseudonyme ledere, og selskapet har lenge dyrket en holdning om at «roadmaps er dumme». Et ledelsestomt, pseudonymt prosjekt passer dårlig med et regelverk som forutsetter en identifiserbar ansvarlig som kan signere et whitepaper og stå til rette. Vi har skrevet mer om hva det betyr når en merkevare mister ansiktet sitt.

Ansvaret stopper ikke hos utstederen. Er en token en kryptoeiendel under MiCA, må plattformene som tilbyr nordmenn å handle den, som utgangspunkt være autorisert som tilbyder av kryptoeiendelstjenester, og markedsføringen må følge egne regler. Er den derimot et finansielt instrument, gjelder verdipapirhandelloven med enda strengere krav til den som formidler handelen. For en samling spredt over tre kjeder og handlet på et lappeteppe av markedsplasser, betyr det at klassifiseringen ikke bare er ett prosjekts hodepine, men noe hver plattform i kjeden må ta stilling til.

Det er også verdt å understreke at MiCA-registrering ikke er noe kvalitetsstempel. Tilsynet vurderer om dokumentasjonen er på plass og om reglene følges, ikke om investeringen er god. En eiendel kan være fullt lovlig klassifisert og likevel tape nesten hele verdien, slik gulvet til DeGods har gjort. Regulering handler om åpenhet og ansvar, ikke om å garantere at prisen holder.

Hva det betyr for deg som eier i Norge

For en norsk eier er de praktiske konsekvensene todelte: vern og skatt. På vernsiden er nyheten dårlig uansett klassifisering. Kryptoeiendeler er ikke omfattet av de samme sikkerhetsnettene som bankinnskudd eller tradisjonelle verdipapirtjenester; det finnes ikke noe sikringsfond som dekker deg hvis en plattform kollapser eller en token går til null. Finanstilsynet er tydelig på at det er «betydelig risiko» og fare for å tape hele beløpet, og at MiCA-vernet uansett ikke strekker seg utenfor EØS.

På skattesiden gjelder de vanlige reglene. Skatteetaten behandler gevinst ved realisasjon av kryptoeiendeler som kapitalinntekt med 22 prosent skatt, beholdningen inngår i grunnlaget for formuesskatt, og ingenting av dette er forhåndsutfylt i skattemeldingen. Du må selv holde oversikt og oppgi tallene, med dokumentasjon på inngangsverdi og salg.

Og her slår hybridnaturen inn med full kraft. Hver gang du bytter et DeGods-bilde til 550 000 $DEGOD eller tilbake, er det etter alt å dømme en realisasjon, altså en skattemessig hendelse, i tillegg til 3,33-prosentavgiften. Fragmenteringen over tre kjeder og muligheten til å konvertere fram og tilbake kan mangedoble antallet skattepliktige transaksjoner sammenlignet med å eie ett enkelt bilde i ro. Jo mer «finansialisert» eiendelen er, desto mer papirarbeid skyver den over på deg, uten at noe av vernet følger med på kjøpet.

Et konkret regnestykke gjør poenget tydelig. Kjøper du et bilde, konverterer det til $DEGOD for å selge deler, kjøper tilbake og løser inn en ny NFT, kan én «posisjon» i praksis bli en kjede av skattepliktige realisasjoner, hver med sin egen gevinst- eller tapsberegning i kroner på transaksjonstidspunktet, pluss 3,33-prosentavgiften hver vei. Skatteetaten forhåndsutfyller ingenting av dette, så ansvaret for å rekonstruere hele kjeden i ettertid er ditt alene. Jo mer fleksibel hybridmodellen er, desto mer bokføring skaper den.

Selskapet og grunnleggeren er uenige med seg selv

Det mest avslørende beviset i klassifiseringssaken kommer fra prosjektet selv, som ikke klarer å bestemme seg for hva det er. Grunnleggeren behandlet det i praksis som en finansiell eiendel: han avviklet sjeldenhet, kalte den gamle modellen «kommunistisk» og ba folk kjøpe mer av token-en. De nye lederne trekker i motsatt retning. pastagotsauce, en av de nåværende lederne, har sagt at jobben deres «ikke er å bygge kryptoprodukter», men å «gjøre DeGods så stort som overhodet mulig», altså en merkevare, ikke et verdipapir.

For en tilsynsmyndighet er den selvmotsigelsen ikke uskyldig. Substans-over-form betyr nettopp at prosjektets egen retorikk ikke er avgjørende, verken den finansielle eller den merkevareorienterte. Men den motstridende innrammingen er i seg selv et signal om at objektet har flyttet seg langt fra det rene samleobjektet det startet som. Et prosjekt som skifter mellom «dette er en mynt du bør eie mer av» og «dette er bare en kul merkevare» etter hva situasjonen krever, inviterer nettopp den granskingen substans-over-form-testen er laget for.

Kontrasten til en ren konsumentmerkevare er lærerik. Der DeGods finansialiserte seg selv, har Pudgy Penguins gått motsatt vei, mot leketøy, distribusjon og følelsesmessig tilknytning, og bygget til og med sin egen kjede for consumer crypto. Den forskjellen er ikke bare forretningsstrategi; den påvirker også hvor lett hvert prosjekt lar seg presse inn i en finansiell kategori. En bamse i en butikkhylle er vanskeligere å forveksle med et verdipapir enn en token du staker for «avkastning».

Konklusjon: en NFT på papiret, noe annet i praksis

Så, er DeGods fortsatt en NFT? Det ærlige svaret er: delvis, og stadig mindre. Selve kunstverket har fortsatt en rimelig sjanse til å ri på NFT-unntaket i MiCA, i hvert fall så lenge man ser på ett enkelt bilde isolert. Men $DEGOD er utvilsomt en fungibel kryptoeiendel innenfor regelverket, DUST likeså, og laget av stor serie, hybridkonvertering, staking-«avkastning» og felleskasse med stemmerett gjør at «bare en NFT» er en merkelapp som må jobbe hardt for å holde.

Det er nettopp derfor substans-over-form-prinsippet finnes. MiCA og ESMA er bygget for å se gjennom merkelappen og spørre hva tingen faktisk er, og DeGods sin substans har drevet et godt stykke bort fra det digitale samleobjektet det ble solgt som i 2021. For en norsk eier er den praktiske konklusjonen enkel, uansett hvor grensen til slutt trekkes: behandle det som en uregulert, uvernet og selvrapportert eiendel med betydelig risiko, og ikke la ordet «NFT» lure deg til å tro at noen andre passer på for deg.

Ofte stilte spørsmål

Er en DeGods-NFT et finansielt instrument i Norge?

Ikke automatisk. Selve bildet vil trolig fortsatt regnes som en NFT utenfor MiCA, men egenskaper som fungibel konvertering til $DEGOD, stemmerett i DeDAO og staking-avkastning gjør at det må vurderes konkret opp mot MiFID II. ESMAs retningslinjer avgjør dette fra sak til sak, basert på substans framfor merkelapp.

Faller DeGods inn under MiCA?

Det kommer an på komponenten. $DEGOD-token-en og DUST er fungible kryptoeiendeler som ganske klart ligger innenfor MiCA. Selve profilbildet kan fortsatt falle inn under NFT-unntaket i MiCA artikkel 2, men unntaket er smalt og gjelder ikke store serier eller oppdelte, fungible eiendeler.

Hvordan skattlegges DeGods og $DEGOD i Norge?

Skatteetaten behandler gevinst ved realisasjon som kapitalinntekt med 22 prosent, og beholdningen inngår i formuesskattegrunnlaget. Kryptoeiendeler er ikke forhåndsutfylt i skattemeldingen, så du må oppgi dem selv. Å bytte et bilde til $DEGOD og tilbake regnes trolig som realisasjon hver vei.

Hva er SPL-404, og hvorfor spiller det en rolle for reguleringen?

SPL-404 er en Solana-hybridstandard der en NFT bindes til en fungibel token, slik at de kan konverteres til hverandre. For DeGods tilsvarer hvert bilde 550 000 $DEGOD. Fordi den fungible siden ikke er unik, gjør hybriden det vanskeligere å påberope seg NFT-unntaket, og ESMA behandler nettopp hybride token som et grensetilfelle.

Gir MiCA-regulering noen garanti for at DeGods er en trygg investering?

Nei. MiCA og Finanstilsynet regulerer utstedere og tjenestetilbydere, ikke kvaliteten på investeringen. Kryptoeiendeler er ikke dekket av noe sikringsfond, og Finanstilsynet advarer om betydelig risiko og fare for å tape hele beløpet. Gulvprisen på DeGods har falt nesten 99 prosent fra toppen.

Marcus Okafor er NFT- og markedsredaktør i HOGE Wire.