NFT-royaltykrigen i 2026: hvem betaler skaperne nå?

Da NFT-bølgen nådde toppen i 2021, var det ett løfte som skilte teknologien fra all tidligere kunsthandel: skaperen skulle få betalt hver gang verket byttet hender, for alltid, automatisk og uten mellommenn. En digital kunstner kunne selge et bilde for noen tusen kroner, se det bli videresolgt for millioner, og likevel hente inn en andel av hvert eneste salg via kode. Det var skaperøkonomiens hellige gral. I 2026 er den gralen nesten tom, og historien om hvordan den ble tømt, er en av de mest lærerike i hele kryptohistorien.

Mellom sommeren 2022 og høsten 2023 utkjempet markedsplassene det som er blitt kjent som royaltykrigen. Det var en priskrig der nettopp skapernes andel ble kastet over bord i jakten på handelsvolum. Analyseselskapet Nansen målte fallet til 98 prosent på halvannet år. Det som fulgte, var en runddans av tekniske mottiltak, svartelister, nye token-standarder og til slutt en helt annen forretningsmodell for dem som ville overleve.

Denne gjennomgangen følger krigen fra første skudd til slik landskapet ser ut i dag. Underveis oversetter vi tallene til kroner for norske lesere, ser på hva regelverket sier, og trekker en parallell som sjelden nevnes i kryptomiljøet: Norge har i årevis hatt en lovfestet videresalgsrett for billedkunstnere som gjør nøyaktig det NFT-royaltyene lovet, men som faktisk håndheves. For en oversikt over hvordan selve markedsplassene måles mot hverandre, har vi tidligere skrevet om hvordan du leser NFT-tallene i 2026.

Hva en royalty egentlig er, og hvorfor NFT-er lovet noe helt nytt

Begrepet royalty er hentet fra den analoge kulturøkonomien. En musiker får royalty når en sang spilles, en forfatter når en bok selges, alt regulert av kontrakter og krevd inn av forlag, plateselskaper og forvaltningsorganisasjoner. Den som skapte billedkunst, sto derimot lenge på sidelinjen. Solgte en kunstner et maleri billig tidlig i karrieren og verket senere ble videresolgt for en formue, satt kunstneren igjen med ingenting av verdistigningen. Kunsthandelen var bygget slik at galleristen, samleren og auksjonshuset delte gevinsten, mens opphavspersonen så på.

NFT-teknologien lovet å rette opp nettopp dette. Ved å legge en royalty-regel inn i selve smartkontrakten kunne en digital skaper i teorien få en fast prosentandel av hvert eneste videresalg, uten å måtte forhandle med en eneste mellommann. En illustratør i Bergen kunne selge et verk for noen hundre kroner, og hvis det ble et samleobjekt, kunne det tikke inn 5 eller 10 prosent hver gang det skiftet eier på den andre siden av kloden. For mange kunstnere var det dette, ikke spekulasjonen, som gjorde teknologien interessant i utgangspunktet.

For å gjøre ordningen forutsigbar samlet utviklerne seg om en felles standard, EIP-2981, som ga samlinger en standardisert måte å oppgi hvem som skulle ha royalty og hvor mye. Å eie en NFT betyr til syvende og sist å kontrollere en privatnøkkel som styrer eiendelen, noe vi går grundig gjennom i vår guide til hvem som egentlig holder nøklene. Tanken var at royalty-retten skulle følge med eiendelen like ubønnhørlig som eierskapet selv. Problemet var at koden aldri kunne holde det løftet, og hele royaltykrigen springer ut av akkurat den svakheten.

Kodefeilen i hjertet av det hele: EIP-2981 signaliserer, men tvinger ingen

For å forstå hvorfor royaltyene kunne kollapse, må man forstå én teknisk detalj. Standarden EIP-2981 gjør ikke det folk flest tror den gjør. Den lar en samling oppgi royalty-informasjon gjennom en funksjon kalt royaltyInfo(), men den krever ingen betaling. Som det står uttrykkelig i selve standarddokumentet, spesifiserer ERC-2981 kun en måte å signalisere royalty på, ikke en måte å håndheve den.

Årsaken ligger dypt i hvordan blokkjeden fungerer. En NFT flyttes med funksjonen transferFrom, og selve NFT-kontrakten kan ikke se om en overføring er et salg, en gave, en flytting mellom to av dine egne lommebøker eller en konsolidering. Oppgjøret i et faktisk salg skjer i en helt annen kontrakt, markedsplassens egen, som bytter eiendel mot betaling i samme transaksjon. NFT-en selv har ingen innsikt i prisen eller intensjonen. Derfor kan royalty bare kreves inn på ett eneste sted i kjeden: hos markedsplassen som gjennomfører oppgjøret, og bare hvis den velger å gjøre det.

Dette er en elegant konstruksjon og en fatal svakhet på samme tid. Den samme egenskapen som gjør at du fritt kan flytte en eiendel mellom egne lommebøker uten å utløse en avgift, gjør også at enhver markedsplass kan velge å ignorere skaperens ønske og likevel gjennomføre handelen. Royalty var med andre ord aldri en rettighet kodet inn i eiendelen. Den var en høflighet, avhengig av at den som satt på oppgjørslaget, spilte etter reglene. Da konkurransen om nettopp det oppgjørslaget hardnet til i 2022, forsvant høfligheten fort.

Sommeren 2022: Sudoswap og X2Y2 avfyrte de første skuddene

Det første virkelige bruddet kom i juli 2022. Den desentraliserte markedsplassen Sudoswap lanserte sin automatiske markedsmakermodell, sudoAMM, som kuttet skaperroyalty helt bort og holdt handelsavgiften nede på 0,5 prosent. For handlere som flyttet dyre samleobjekter, var innsparingen umiddelbar og målbar. For skaperne var det starten på et mareritt. Ifølge The Blocks gjennomgang av forløpet ble Sudoswaps grep raskt det dominerende temaet i kryptomiljøet den sommeren.

Presset spredte seg oppover i næringskjeden. I august 2022 gjorde X2Y2, som da var blant de ti største markedsplassene etter volum, all royalty valgfri for kjøperen. Begrunnelsen var knapt skjult: konkurransen fra royaltyfrie plattformer gjorde det umulig å holde på volumet uten å matche vilkårene. Dermed var mønsteret satt. Så snart én stor aktør droppet royalty, ble alle de andre tvunget til å vurdere det samme, ellers mistet de handlerne til billigere alternativer. Det var et klassisk kappløp mot bunnen, drevet av at oppgjørslaget var det eneste stedet royalty kunne kreves inn.

Skaperne var ikke passive tilskuere. Fidenza-kunstneren Tyler Hobbs og den digitale skaperen Dandelion Wist lanserte QQL Mint Pass, en NFT hvis smartkontrakt aktivt blokkerte handel med markedsplasser som omgikk royalty, X2Y2 særlig. Det var digital selvtekt, et forsøk på å bygge inn i eiendelen den håndhevingen standarden manglet. Grepet pekte fram mot en hel bølge av tekniske mottiltak, men det viste også hvor tungt det ville bli: hver ny sperre ble raskt møtt med en ny omvei.

Blur kom med null gebyr og en kile rettet mot OpenSea

19. oktober 2022 kom aktøren som skulle gjøre konflikten til en fullskala krig. Blur lanserte en markedsplass rettet mot profesjonelle handlere, med null i markedsplassavgift og et lovet token-airdrop som gulrot. Royalty ble valgfri med et minstenivå på 0,5 prosent, men Blur la til en snedig vri: de som satte royalty høyere enn minstekravet, ble belønnet med et bedre airdrop. Det var et forsøk på å fremstå royalty-vennlig samtidig som plattformen konkurrerte på pris, og det fungerte langt bedre enn kritikerne hadde trodd.

Det virkelig avgjørende var teknisk. Blur bygget markedsplassen på Seaport, oppgjørsprotokollen OpenSea selv hadde gitt ut i mai 2022. Fordi Seaport ikke sto på OpenSeas egen sperreliste, kunne NFT-er som ellers blokkerte royaltyfrie plattformer, likevel selges på Blur. Angriperen brukte forsvarerens eget våpen. Da striden eskalerte i februar 2023, gikk Blur enda lenger og anbefalte direkte at skapere skulle blokkere OpenSea for å kunne beholde full royalty på Blur. Krigen var ikke lenger bare om avgifter, den handlet om hvilken plattform skaperne måtte velge side for.

Insentivene virket, i hvert fall en stund. Blur tok markedsandeler fra OpenSea i rekordfart, drevet av airdrop-jakt og null gebyr. BLUR-tokenet ble delt ut 14. februar 2023, samme dato som senere skulle bli tokenets pristopp. I dag forteller kursen sin egen historie om hvor kortvarig gullalderen ble: BLUR handles for en brøkdel av toppnivået, ned rundt 99,7 prosent, et konkret mål på hvor mye av verdien som fordampet da volumet forsvant. De eksakte tallene kommer vi tilbake til lenger ned.

OpenSeas Operator Filter: verktøyet som ikke holdt

OpenSea, den gamle giganten, forsøkte å forsvare royaltyene med teknologi. I november 2022 lanserte plattformen Operator Filter, et verktøy nye samlinger kunne bruke til å svarteliste markedsplasser som ikke håndhevet royalty. Ideen var å tvinge fram betaling på kontraktnivå: hvis en royaltyfri plattform sto på lista, ville handelen rett og slett ikke gå gjennom. På papiret var det den mest ambisiøse håndhevingen bransjen hadde sett.

I praksis holdt det ikke. Blur, Dew og LooksRare fant alle veier rundt filteret, blant annet gjennom Seaport, og verktøyet fikk aldri den oppslutningen OpenSea hadde håpet på. Sommeren 2023 kapitulerte den største aktøren. 17. august kunngjorde OpenSea at Operator Filter skulle slutte å blokkere noen markedsplass fra 31. august, og at skaperavgifter dermed ble valgfrie. For eldre samlinger på andre kjeder enn Ethereum ble håndhevingen holdt i live fram til 29. februar 2024, men retningen var klar.

Medgründer og administrerende direktør Devin Finzer forsøkte å dempe slaget. Han forsikret at skaperavgifter ikke skulle forsvinne, og at det bare var den «ineffective, unilateral enforcement» av dem som ble avviklet. Retorisk var det elegant, men realiteten var brutal: da plattformen som satt på mest volum, gjorde royalty valgfri, forsvant den siste tvangen i systemet. Det som hadde vært en norm, ble over natten en anbefaling handleren fritt kunne se bort fra.

Tallene bak kollapsen: 98 prosent på halvannet år

Hvor stort var fallet? Analyseselskapet Nansen satte til slutt et tall på det, og tallet var oppsiktsvekkende. Utbetalingene til skapere falt 98 prosent, fra en topp på rundt 269 millioner dollar i måneden i januar 2022 (i overkant av 2,5 milliarder kroner) til 4,3 millioner dollar i juli 2023 (rundt 40 millioner kroner). Selve satsene ble presset fra opptil 5 prosent per handel ned mot rundt 0,6 prosent. Nansen-analytikerne Javier Cerdan og Edward Wilson pekte på nettopp konkurransen mellom Blur og OpenSea som motoren bak fallet.

Bak prosentene skjuler det seg reelle inntekter som forsvant. På toppen tok de største samlingene inn beløp som ga grunnlag for hele team, veikart og lønninger. Da royaltystrømmen tørket inn, mistet mange prosjekter den inntekten de hadde bygget driften på, akkurat idet bjørnemarkedet gjorde det umulig å hente inn kapital på annet vis. Royaltykrigen var ikke bare en teoretisk debatt om prinsipper. Den fjernet ryggraden i finansieringen for en hel bransje på under to år.

Solana-fronten: Magic Eden, Open Creator Protocol og programmerbare NFT-er

Royaltykrigen var ikke et rent Ethereum-fenomen. På Solana utspilte den seg parallelt, og på mange måter enda raskere. Magic Eden, den dominerende Solana-markedsplassen, gjorde royalty valgfri allerede i oktober 2022, under press fra billigere rivaler. Presset for valgfri royalty oppsto i stor grad nettopp i Solana-miljøet, der lave avgifter og høyt volum var kulturen fra starten. Debatten som raste på Ethereum, var alt i full gang på Solana.

Men Solana-økosystemet svarte også med håndheving. I desember 2022 lanserte Magic Eden Open Creator Protocol (OCP), et åpent verktøy som lot skapere av nye samlinger bygge inn overføringsregler som blokkerte markedsplasser som nektet å betale royalty. Parallelt utviklet Metaplex sin egen løsning: programmerbare NFT-er, såkalte pNFT-er, en helt ny aktivaklasse med innebygde overføringsrestriksjoner. Begge grep angrep problemet ved roten, men begge hadde samme begrensning: de virket i hovedsak for nye samlinger, ikke for de millioner NFT-er som alt fantes.

Konkurransen fortsatte likevel å presse prisene. Tensor, en rivaliserende Solana-markedsplass rettet mot proffe handlere, vokste raskt og utfordret Magic Edens posisjon i toppen. Utviklingen på Solana viser at håndhevingsverktøy alene ikke løste noe så lenge handlerne kunne velge en plattform uten dem. Vi har sett nærmere på hele dette markedet i vår gjennomgang av Solana-NFT i 2026, der MiCA og en ny generasjon samlinger definerer den andre akten.

Skaperne slår tilbake: Yuga Labs, svartelister og digital selvtekt

Ikke alle skapere godtok kapitulasjonen. De største prosjektene hadde nok makt til å slåss, og Yuga Labs, selskapet bak Bored Ape Yacht Club, gikk lengst. I januar 2023 slapp de Sewer Pass, et adgangsbevis til spillet Dookey Dash, med en smartkontrakt som inneholdt en svarteliste. Kontrakten blokkerte rett og slett handel fra lommebøker knyttet til LooksRare, SudoSwap, Blur og NFTX, alle plattformer som ikke håndhevet royalty. Yuga tvang på den måten Sewer Pass til bare å bli omsatt på plattformer som respekterte skaperandelen.

Standpunktet var prinsipielt. En talsperson for Yuga Labs slo fast at skaperroyalty må respekteres, og at selskapet alltid hadde vært kreativitetsdrevet. For en aktør med Yugas markedsmakt var svartelisting et reelt våpen. For mindre skapere var det tilnærmet ubrukelig: å vedlikeholde en oppdatert liste over royaltyfrie adresser krevde ressurser de ikke hadde, og listene kunne omgås med nye lommebøker.

Noen samlinger valgte motsatt vei og gjorde nullroyalty til et bevisst veddemål på at merkevaren, ikke handelsavgiften, var den egentlige verdien. DeGods, en av de mest omtalte samlingene i sin tid, ble et symbol i nettopp den debatten om hvorvidt en samling i det hele tatt trenger royalty for å overleve. Historien om hvordan den reisen endte, har vi fulgt i vår analyse av DeGods som en finansialisert bildesamling. Splittelsen mellom dem som slåss for royalty og dem som skrotet den, definerer fortsatt bransjen.

ERC-721C: standardkrigen som prøver å tvinge fram betaling

Ut av kaoset vokste et nytt og mer robust forsøk på håndheving. Spillselskapet Limit Break introduserte ERC-721C, en token-standard bygget spesifikt for å gjøre royalty håndhevbar på kjeden. I stedet for bare å signalisere en sats, som EIP-2981, legger ERC-721C inn såkalte transfer-security-regler og en betalingsbehandler (Payment Processor) som kan nekte å gjennomføre et salg med mindre royalty faktisk betales. Der den gamle standarden var en høflig forespørsel, er den nye en sperre.

OpenSea integrerte etter hvert standarden. Ifølge plattformens egen dokumentasjon lar ERC-721C-kompatibilitet på OpenSea skapere skille mellom valgfrie og håndhevede skaperinntekter, med et tak på 10 prosent for det som trekkes automatisk. Den avgjørende begrensningen er at håndhevingen bare virker mellom plattformer som støtter samme betalingsbehandler. Standarden løser altså problemet innenfor et lukket nettverk av samarbeidende markedsplasser, men den kan ikke tvinge en utenforstående aktør til å spille med. Den bygger et gjerde, ikke en mur.

Likevel er ERC-721C den nærmeste bransjen har kommet en fungerende løsning, og adopsjonen har vært betydelig. Tabellen under oppsummerer de viktigste håndhevingsmekanismene som er prøvd, og hvorfor hver av dem har slitt med å bli en fullgod løsning på tvers av hele markedet.

Slik ser royalty-landskapet ut i 2026

Etter kollapsen og motreaksjonen har markedet stabilisert seg i et slags kompromiss. Ifølge en gjennomgang fra bransjenettstedet CoinLaw lå den gjennomsnittlige royalty-satsen på rundt 6,1 prosent i 2025, og over 80 prosent av NFT-kontrakter hadde en eller annen form for automatisk håndheving. Per første kvartal 2026 hadde mer enn 12 000 samlinger tatt i bruk ERC-721C eller tilsvarende mekanismer, opp fra rundt 3 800 tidlig i 2024. Håndhevingen er altså på vei tilbake, men i en ny form, drevet av kode heller enn av frivillig etterlevelse.

Samtidig lever den valgfrie modellen videre der den gamle infrastrukturen dominerer. For de eldre, mest verdifulle samlingene, som fortsatt utgjør en stor del av volumet, kan selgeren i praksis velge å betale lite eller ingenting. Resultatet er et todelt marked: nye samlinger fødes med håndhevbar royalty innebygd, mens de gamle blue chip-samlingene forblir lekk. CoinLaw anslår at Ethereum-baserte skapere likevel tjente rundt 920 millioner dollar i royalty i 2025 (i størrelsesorden 8,7 milliarder kroner), et tegn på at pengene ikke forsvant helt, men ble konsentrert hos dem som fikk håndhevingen på plass.

Token-tallene forteller resten av historien. Ferske noteringer på CoinGecko viser BLUR rundt 0,0131 dollar (cirka 0,12 kroner), med en markedsverdi på i underkant av 38 millioner dollar og en toppnotering på 5,02 dollar helt tilbake i februar 2023. Magic Edens ME-token handles rundt 0,0637 dollar (cirka 0,60 kroner), langt under toppen på 17 dollar fra desember 2024. Med en dollarkurs rundt 9,45 kroner i midten av august 2026 er begge tokenene blitt et pengesluk for dem som kjøpte på topp. Markedsplassene som utkjempet royaltykrigen, vant volumkampen for en stund, men taperne inkluderte til slutt også deres egne investorer.

Utveien ingen så komme: merkevare og IP i stedet for handelsavgift

Den mest interessante løsningen på royaltykrigen var ikke teknisk i det hele tatt. Den var forretningsmessig. Mens store deler av bransjen kranglet om desimaler i en handelsavgift, bygget noen prosjekter en helt annen inntektsmodell. Det tydeligste eksemplet er Pudgy Penguins. I stedet for å lene seg på royalty fra sekundærhandel, bygget selskapet en merkevare: leker i fysiske butikker som Walmart og Target, lisensavtaler, innhold og et helt økosystem rundt de søte pingvinene.

Resultatet var slående. Ifølge Blockworks siktet Pudgy Penguins mot en omsetning på 120 millioner dollar i 2026, godt over en milliard kroner, og lå an til å sette rekord med rundt 50 millioner dollar (nesten en halv milliard kroner) allerede i 2025. Administrerende direktør Luca Netz har vært åpen om ambisjonen: han vil at Pudgy skal bli «the next Disney and Netflix». Poenget var å bygge en medie- og IP-forretning der NFT-en var inngangsbilletten, ikke inntektskilden i seg selv.

Enda mer symbolsk: Pudgy snudde royalty-logikken på hodet. Selskapet har utbetalt i størrelsesorden én million dollar i royalty til NFT-eierne for lisensiert bruk av deres pingviner i produkter, gjennom lisensplattformen OverpassIP, og gir eierne kommersielle rettigheter til sin egen pingvin opp til et inntektstak på 500 000 dollar. Her handler eierskapet om reelle rettigheter til en underliggende verdi, ikke bare om et token, en distinksjon vi også har utforsket i sammenheng med tokenisert eiendom, der spørsmålet er om du eier boligen eller bare tokenet. Den egentlige utveien fra royaltykrigen var å slutte å være avhengig av en avgift ingen kunne tvinge fram.

Det norske speilbildet: følgeretten som faktisk håndheves

Her er ironien få i kryptomiljøet nevner: det NFT-royaltyene lovet, finnes allerede i norsk lov, og der fungerer det. Norge har en lovfestet videresalgsrett for billedkunstnere, kalt følgerett, forankret i åndsverkloven og bygget på EU-direktivet om droit de suite, som gjelder for Norge via EØS-avtalen. Når et originalkunstverk selges videre gjennom en profesjonell aktør i kunstmarkedet, et galleri, et auksjonshus eller en kunsthandler, har opphavspersonen krav på en andel av salgssummen.

Ordningen forvaltes av BONO, som krever inn og fordeler vederlaget på vegne av kunstnere. Satsen er 5 prosent på salg over en terskel på 3 000 euro (regnet uten merverdiavgift), med en fallende skala for dyrere verk og et tak per videresalg. Retten omfatter malerier, tegninger, grafikk, skulptur, keramikk og fotografiske verk, og gjelder også private salg dersom en profesjonell mellommann er involvert. Det er nøyaktig samme idé som NFT-royalty: skaperen skal ta del i verdistigningen ved hvert nytt salg.

Forskjellen ligger i håndhevingen. Følgeretten hviler ikke på at auksjonshuset frivillig velger å betale. Den er en juridisk forpliktelse, håndhevet av en forvaltningsorganisasjon med loven i ryggen. Der NFT-verdenen prøvde å erstatte jussen med kode, og oppdaget at koden ikke kunne skille et salg fra en gave, har den analoge kunstverdenen et rettslig ankerpunkt kode ikke kan levere. Samtidig har følgeretten sine egne begrensninger: den gjelder bare fysiske originalverk solgt gjennom profesjonelle ledd, ikke rene privatsalg mellom to personer, og ikke automatisk digitale eiendeler. NFT-royalty og følgerett er to svar på det samme problemet, ett bygget på tillit til kode, ett på tillit til rettsvesenet, og foreløpig er det rettsvesenet som leverer mest pålitelig.

Regelverket: MiCA, Finanstilsynet og hvorfor royalty faller mellom to stoler

Hva sier så det finansielle regelverket om NFT-royalty? Kort sagt: nesten ingenting, og det er et poeng i seg selv. EUs kryptoregelverk MiCA, som gjelder for Norge gjennom EØS via kryptoeiendelsloven som trådte i kraft 1. juli 2025, holder i utgangspunktet ekte, unike NFT-er utenfor sitt virkeområde. Finanstilsynet fører tilsyn med tilbydere av kryptoeiendelstjenester (CASP-er), altså børser og forvaringstjenester, ikke med opphavsrettslige avtaler mellom en kunstner og en kjøper.

Det finnes nyanser. ESMA har lagt til grunn en substans-over-form-vurdering: en NFT som i realiteten er en av mange like enheter i en stor serie, eller som er oppdelt i fraksjoner, kan likevel falle innenfor regelverket og bli behandlet som en kryptoeiendel. De fungible markedsplasstokenene, som BLUR og ME, er kryptoeiendeler under MiCA når de er notert, mens eventuelle derivater på dem hører under MiFID II, ikke MiCA. Men selve royaltyen, altså skaperens andel av et videresalg, er et opphavsrettslig og avtalerettslig spørsmål, ikke et finanstilsynsspørsmål. Den faller mellom to stoler: verken finansregelverket eller kryptoregelverket tar ansvar for å håndheve den.

For norske eiere er det skattereglene som er mest håndfaste. Skatteetaten behandler NFT-er som formuesobjekter, og gevinst ved salg regnes som kapitalinntekt som skattlegges med 22 prosent på alminnelig inntekt i 2026. Tap er tilsvarende fradragsberettiget, og både kjøp, salg og beholdning skal føres i skattemeldingen. Poenget for en skaper er nedslående enkelt: skatteplikten på gevinsten er godt håndhevet, mens royaltyretten som skulle sikre skaperens andel, ikke er det.

Hva skjer videre med skaperøkonomien?

Royaltykrigen er ikke over, men den har endret karakter. Tre utviklingslinjer peker framover. Den første er teknisk konsolidering: standarder som ERC-721C vinner terreng blant nye samlinger, og over tid vil håndhevbar royalty bli normen for alt som lanseres. Men de eldre samlingene forblir lekk, og så lenge de utgjør en stor del av volumet, vil det todelte markedet bestå. Kode kan sikre framtidens royalty, men den kan ikke reparere fortidens.

Den andre linjen er merkevaremodellen. For prosjekter med nok kulturell tyngde, som Pudgy Penguins, er lisensiering, fysiske produkter og innhold en langt mer robust inntektskilde enn en avgift ingen kan tvinge fram. Denne modellen krever imidlertid ressurser og rekkevidde de fleste små skapere mangler, så den løser problemet for de få, ikke for de mange. Den tredje linjen er at royalty gradvis omdefineres fra en inntektsryggrad til et lojalitets- og markedsføringsverktøy, en frivillig gest samleren betaler for å støtte en skaper man tror på, ikke en tvungen avgift.

Den dypere lærdommen er den samme uansett hvilken linje som vinner. En rettighet oppstår ikke bare fordi den er skrevet inn i en smartkontrakt. Den trenger enten et flaskehalspunkt der den kan håndheves, som markedsplassens oppgjørslag, eller et rettslig ankerpunkt utenfor koden, som den norske følgeretten. NFT-bransjen lærte den lærdommen på den harde måten, gjennom en priskrig som kostet skaperne 98 prosent av inntekten på halvannet år. For lesere som vil forstå hvordan tallene og markedsdynamikken henger sammen i praksis, er utgangspunktet fortsatt å lese markedstallene kritisk før man trekker konklusjoner.

Ofte stilte spørsmål

Hva er NFT-royalty, og hvordan fungerer det?

En NFT-royalty er en andel av videresalgsprisen som skal gå tilbake til den opprinnelige skaperen hver gang verket selges på nytt. Ideen ble kodet inn i smartkontrakten, men i praksis avhenger utbetalingen av at markedsplassen velger å trekke og videresende beløpet, siden blokkjeden selv ikke kan skille et salg fra en vanlig overføring.

Hvorfor sluttet markedsplassene å betale royalty til skaperne?

Fra 2022 konkurrerte nye markedsplasser som Sudoswap, X2Y2 og Blur om handelsvolum ved å kutte eller gjøre royalty valgfri, slik at handlerne kunne beholde mer selv. Da den største aktøren, OpenSea, til slutt fulgte etter i 2023, falt de samlede utbetalingene til skaperne med rundt 98 prosent ifølge Nansen.

Kan NFT-royalty håndheves på blokkjeden i 2026?

Delvis. Nye standarder som ERC-721C fra Limit Break kan blokkere salg på plattformer som ikke betaler royalty, og over 12 000 samlinger bruker nå slike mekanismer. Men de virker i hovedsak for nye samlinger, og bare mellom markedsplasser som støtter samme standard, så eldre NFT-er forblir vanskelige å håndheve.

Betaler OpenSea og Blur skaperroyalty i 2026?

Begge behandler royalty som valgfri på de fleste eldre samlinger, der selgeren i praksis kan velge å betale lite eller ingenting. For samlinger som bruker håndhevbare standarder som ERC-721C, trekkes royalty automatisk, med et tak OpenSea har satt til 10 prosent. Gjennomsnittssatsen på tvers av markedet ligger rundt 6 prosent.

Hvordan beskattes gevinst på NFT-salg i Norge?

Skatteetaten behandler NFT-er som formuesobjekter, og gevinst ved salg regnes som kapitalinntekt som skattlegges med 22 prosent på alminnelig inntekt i 2026. Tap er tilsvarende fradragsberettiget, og både kjøp, salg og beholdning skal føres i skattemeldingen.

Skrevet av Marcus Okafor, som dekker NFT-marked, skaperøkonomi og kryptoregulering for HOGE Wire.