Spillene vant royaltykrigen: slik overlevde NFT-avgiften i 2026

Tenk deg to salg som skjer samtidig. I det ene selger en spiller et sverd-skin inne i et onlinespill, og studioet bak spillet trekker automatisk sin andel av prisen; en bit går videre til den som laget gjenstanden. I det andre selger en samler et profilbilde (en PFP) på et åpent NFT-marked, og skaperen som en gang tegnet bildet, får ingenting. Teknologien under begge salgene er den samme: en NFT som flytter seg fra én lommebok til en annen. Utfallet er stikk motsatt.

Royaltykrigen fra 2022 til 2026 blir som regel fortalt som et nederlag for skaperne, og på de åpne kunstmarkedene var den nettopp det. Men den delen av NFT-verdenen som faktisk vokste i samme periode, altså spillene, vant krigen uten å kjempe på samme slagmark. Denne artikkelen handler om hvordan det gikk til, hvorfor en muromkranset spilløkonomi kan tvinge fram en avgift som et åpent marked aldri klarte, og hva det betyr for norske spillere, skapere og samlere som uansett må forholde seg til Skatteetaten og Finanstilsynet.

Krigen som ble vunnet et annet sted enn den ble utkjempet

En royalty, slik NFT-skaperne så den for seg rundt 2021, var et løfte om evig inntekt. Hver gang verket ditt ble solgt videre, skulle en liten prosent tilfalle deg, for alltid, uten mellommann og uten at du måtte løfte en finger. Det var en elegant idé, og i omtrent to år var den nesten sann. Så kom priskrigen mellom markedsplassene, og «nesten» ble til «nesten aldri».

Det er fristende å lese sammenbruddet som bevis på at royalty på kjeden rett og slett er umulig. Men mens krigen raste på OpenSea, Blur og de andre åpne markedene, flyttet tyngdepunktet i NFT-aktiviteten seg stille et annet sted: inn i spillene. Og der, bak studioenes egne porter, virker avgiften fortsatt. Poenget er enkelt å formulere og vanskelig å komme utenom: spillene vant ikke royaltykrigen ved å finne en smartere standard for håndheving. De vant ved å bygge en forretningsmodell som ikke er avhengig av den åpne markedsplassens velvilje i det hele tatt.

Hva en royalty egentlig er, og hvorfor den aldri lot seg tvinge fram

For å forstå hvorfor spillene hadde et forsprang, må vi først forstå hvorfor den åpne modellen var dømt til å slite. En NFT-royalty er ikke skrevet inn i selve token-standarden på en måte som tvinger fram betaling. Den vanligste standarden for dette, EIP-2981, gjør bare én ting: den oppgir hvor mye royalty et verk skal ha og hvem som skal få den. Den flytter ingen penger. Den er et skilt, ikke en bom.

Grunnen er teknisk, men viktig. Den underliggende funksjonen som flytter en NFT, kan ikke se forskjell på et salg og en gave. For kjeden ser en handel på et marked helt lik en overføring mellom to av dine egne lommebøker. Dermed må royaltyen håndheves av laget over selve tokenet: av markedsplassen, lommeboken eller et ekstra lag med smartkontrakter. Og i det øyeblikket håndhevingen ligger hos en markedsplass som konkurrerer om selgere, blir royaltyen en kostnad noen kan kutte for å kapre kunder. Det var akkurat det som skjedde.

Royaltykrigen i kortform: 2022 til 2023

Historien er fortalt i detalj før, så her er den korte versjonen. Sommeren 2022 begynte markedsplasser som Sudoswap å behandle royalty som valgfritt. Høsten 2022 kom Blur med null i handelsgebyr og gjorde full skaperavgift til noe selgeren kunne velge bort, med bare et lite minimum igjen, og presset snart OpenSea direkte ved å anbefale brukerne å blokkere konkurrenten. OpenSea svarte først med et «Operator Filter» som skulle sperre markeder uten royalty, men verktøyet lot seg omgå, og i august 2023 ga selskapet opp og gjorde skaperavgift frivillig. Sjefen Devin Finzer begrunnet det med at alternativet var «the ineffective, unilateral enforcement of them», altså en håndheving som uansett ikke virket.

Resultatet var en priskollaps uten sidestykke for skaperne. Ifølge tall fra Nansen falt de månedlige royalty-utbetalingene fra en topp på rundt 269 millioner dollar i januar 2022 til omtrent 4,3 millioner dollar i juli 2023, et fall på nær 98 prosent, der den effektive satsen per handel sank fra opptil 5 prosent til under 1 prosent. Det paradoksale er at royalty slett ikke forsvant som idé: ferske bransjetall fra CoinLaw viser at over 80 prosent av kontraktene fortsatt har royaltylogikk, mens bare 60 til 70 prosent av handlene faktisk betaler. Avgiften står skrevet nesten overalt og håndheves nesten ingen steder.

Et marked som krympet, men ikke forsvant

Før vi følger pengene inn i spillene, er det verdt å se hvor lite som er igjen av det åpne markedet. NFT-omsetningen har falt kraftig fra toppen i 2021 og 2022. Ifølge DappRadars bransjeoversikt ble det i tredje kvartal 2025 solgt over 18 millioner NFT-er for til sammen rundt 1,6 milliarder dollar, et nivå som for få år siden kunne passere på en enkelt god måned. Men her ligger den første ledetråden: antallet handler faller ikke slik dollartallene gjør.

I oktober 2025 landet omsetningen på rundt 546 millioner dollar, opp nær 30 prosent fra måneden før, fordelt på hele 10,1 millioner salg, et toppnivå for året, med omtrent 821 000 aktive handlende. Færre kroner, men flere handler: det er signaturen til et marked som ikke lenger drives av noen få dyre kunstflipp, men av mange små, billige og hyppige overføringer. Det er akkurat slik en spilløkonomi ser ut.

Spillene tok over aktiviteten: det dataene viser

Når man bryter ned hvor aktiviteten faktisk foregår, blir bildet tydelig. Spill er den største kategorien av desentraliserte apper. I tredje kvartal 2025 sto spill for rundt 25 prosent av all dapp-aktivitet, opp fra 20,1 prosent kvartalet før, og målingene for oktober 2025 ga spillsektoren 27,9 prosent av aktiviteten, over 4,5 millioner daglige lommebøker og plassen som den eneste sektoren som vokste fra måneden før. En stor del av dette er faktisk spilling, ikke spekulasjon.

Det snur den vanlige fortellingen på hodet. Når noen sier at «NFT-er er døde», mener de som regel at PFP-kunsten og de dyre blue-chip-samlingene er det. De aktive NFT-ene i 2026 er i stor grad gjenstander i spill: karakterer, utstyr, kosmetikk, tomter og samlekort som har en funksjon i en levende verden. Og det er nettopp i disse miljøene at skaperavgiften overlevde, fordi den ikke er prisgitt et åpent marked som konkurrerer den bort.

Tokenene forteller den samme historien fra en annen vinkel. Markedsplass-tokenene BLUR og ME ligger begge rundt 99 prosent under toppkursen, mens infrastruktur-tokenene bak spillene, IMX fra Immutable og RON fra Ronin, har falt mindre og hviler på økosystemer med reelle daglige brukere. Ingen av dem har unngått bjørnemarkedet, men de to typene token lever av helt ulike ting.

Hvorfor spill slapp unna fellen som tok kunsten

PFP-modellen satset alt på den evige annenhåndsavgiften. Skaperen lagde en samling, solgte den én gang, og skulle så leve av en prosent av hvert videresalg i all framtid. Da den prosenten forsvant, forsvant hele inntektsgrunnlaget. Spillstudioene bygde aldri slik.

Et spillstudio tjener penger på mange ting samtidig, og annenhåndsroyaltyen er bare én av dem. Det er inntekt fra førstegangssalget av gjenstander, fra interne økonomiske kretsløp studioet selv styrer (avlsgebyr, håndverksgebyr, token-sluk som fjerner valuta fra systemet), fra sesongkort og abonnement, og fra lisensiering av figurene til leker, serier og samarbeid. Når en Axie «avles» i Axie Infinity, betaler spilleren et gebyr i spillets egne tokener; det er en avgift som ligner en royalty, men som studioet krever inn fordi det eier reglene, ikke fordi en markedsplass er snill nok til å respektere et skilt.

Dette endrer også insentivene. En PFP-skaper som lever av videresalg, vil ha høyest mulig avgift, selv om det kveler handelen. Et spillstudio vil derimot ha et sunt annenhåndsmarked, fordi likvide gjenstander gjør spillet mer attraktivt, og det har råd til å holde avgiften lav siden det tjener penger andre steder. Spillene gikk altså utenom den nøyaktige fellen som tok livet av kunstroyaltyen: å gjøre evige videresalgskutt til den eneste inntekten på et åpent marked der hvem som helst kan bygge et billigere alternativ.

Den muromkransede hagen er selve håndhevingen: Ronin og Mavis Market

Den dypere grunnen til at spill kan håndheve en avgift, handler ikke om forretningsmodell, men om hvem som eier skinnene. På åpne Ethereum kan hvem som helst bygge en markedsplass uten royalty; det var jo akkurat det Blur gjorde. På en spillkjede går ikke det.

Ronin, kjeden Sky Mavis bygde for Axie Infinity og senere åpnet for andre spill, er det tydeligste eksempelet. Da selskapet lanserte sin egen markedsplass, Mavis Market, i mai 2023, kunne skaperne få royaltyen garantert på protokollnivå, fordi det å legge ut en kontrakt på Ronin krever godkjenning på en hviteliste, noe som hindrer at en leiesoldat-markedsplass dukker opp og nuller ut avgiften. Skaperne setter selv satsen, Sky Mavis tar 2 prosent i vedlikehold og Ronin-statskassen får 0,5 prosent; det var første gang en blokkjede selv tok en andel av et NFT-markeds gebyr.

Legg merke til hva som skjedde her. Det samme stengselet som kryptopurister misliker, altså at du ikke fritt kan bygge hva du vil på kjeden, er nøyaktig det som gjør håndhevingen triviell. Royaltyen trenger ingen ny token-standard og intet våpenkappløp mot omgåelser. Den er bare en regel på en plattform studioet kontrollerer, like enkel å håndheve som en husregel på en spillserver. Titler som Pixels, som flyttet fra Polygon til Ronin tidlig i 2024, og nyere spill som Apeiron og Wild Forest lever innenfor den samme hagen.

Immutable: royalty garantert «på protokollnivå»

Om Ronin viser prinsippet, er Immutable det tydeligste forsvaret for det. Immutable er en spillrettet plattform (et Ethereum-skaleringslag bygget for web3-spill som Gods Unchained og Guild of Guardians), og selskapet har holdt fast ved skaperavgiften gjennom hele krigen, mens de åpne markedene ga den opp.

Allerede høsten 2022, da Blur og OpenSea var i ferd med å gjøre royalty valgfritt, lanserte Immutable et verktøy med hvite- og svartelister som lar skaperne bestemme hvilke kontrakter som får overføre NFT-ene deres, slik at handler bare skjer gjennom markeder som respekterer avgiften. Medgründer Robbie Ferguson sa at royalty på Immutable er garantert og håndheves «at a protocol-wide level on any marketplace», altså på tvers av alle markeder som bygger på plattformen. Poenget hans var at «marketplaces aren’t forced to compete by offering optional royalties, but can have guaranteed economics»: når plattformen garanterer avgiften, slipper markedene å konkurrere den bort. Det er hele spillet i én setning.

Merk forskjellen fra den åpne modellen. På Ethereum som helhet kunne ingen enkeltaktør bestemme en slik regel for alle, fordi NFT-standarden er et felleseie. På Immutables egen plattform kan selskapet nettopp det, fordi det kontrollerer rammene. Igjen er det kontrollen, ikke en bedre idé om royalty, som avgjør.

Tillatelsesløs, komponerbar, håndhevbar: velg to

Nå kan vi formulere den underliggende regelen. Et NFT-marked kan være tillatelsesløst (hvem som helst kan bygge og handle), komponerbart (gjenstandene flyter fritt mellom apper) og royalty-håndhevende, men det er nesten umulig å få alle tre samtidig. Du må velge to.

De åpne Ethereum-markedene valgte tillatelsesløshet og komponerbarhet, og betalte med royaltyen. Det var innbakt i designet: når standarden er et felleseie ingen eier, kan ingen heller sette et påbud som gjelder for alle, og derfor falt OpenSeas Operator Filter, og derfor er den nyere standarden ERC-721C bare et mindretallsvalg. Finzers begrunnelse for å kaste inn håndkleet, at ensidig håndheving uansett ikke virker, var en ærlig erkjennelse av nettopp dette.

Spillkjedene valgte motsatt: håndhevbarhet og kontroll, på bekostning av tillatelsesløshet. Hvitelisten på Ronin er prisen de betaler, og garantien er gevinsten. Solana ligger et sted i midten, som vi straks skal se, fordi én aktør der eier nesten hele standarden. Kort sagt: kunstmarkedene valgte åpenhet og mistet royaltyen; spillene valgte kontroll og beholdt den.

Solana i midten: Metaplex, Tensor og den halvåpne modellen

Solana er det lærerike mellomtilfellet. I motsetning til Ethereum, der NFT-standarden er et felleseie, bygger nesten alle Solana-NFT-er på metadata-standarden til Metaplex. Når én aktør i praksis eier standarden som alle bruker, kan den aktøren sette et standardvalg som faktisk biter.

Det er nøyaktig det Metaplex gjorde. Gjennom programmerbare NFT-er og senere rammeverket Metaplex Core kan royalty håndheves som standard, med lister over hvilke programmer som får røre gjenstanden. Magic Edens sjef Jack Lu kritiserte i sin tid den makten som en «god mode key», altså en nøkkel som gir én aktør for mye kontroll. Men det var akkurat den kontrollen som lot Solana beholde en håndhevbar royalty der Ethereum mistet sin. Tensor, Solanas marked for proffhandlere, håndhever avgiften der regelsettet krever det og gjør den frivillig ellers. Solana-NFT-ene har dessuten blitt finansialisert på egne måter, blant annet gjennom utlån der gulvprisen brukes som orakel.

Mønsteret er det samme hele veien: jo mer én aktør styrer standarden eller plattformen, desto lettere er det å tvinge fram en avgift. Ethereum i den ene enden (ingen styrer, ingen håndheving), spillkjedene i den andre (studioet styrer alt, full håndheving), Solana et sted imellom.

Royaltyen som likviditetsskatt, og hvorfor spill slipper billigere unna

Det finnes en økonomisk grunn til at avgiften var så tung å bære på kunstmarkedene, og den er verdt å ta med. En royalty er en omsetningsavgift: den legges på hver handel, og en rasjonell kjøper trekker sin egen framtidige royalty-regning fra i budet sitt. Resultatet er lavere priser og færre handler, et dødvektstap. Vi har utforsket den mekanismen i detalj før: på et rent spekulativt marked er royaltyen en skatt samleren betaler på sin egen likviditet.

I et spill slår den samme skatten mildere ut. Verdien av en gjenstand kommer der fra nytten i spillet, ikke først og fremst fra håpet om et videresalg. Spilleren kjøper sverdet for å bruke det, ikke for å flippe det, og da betyr friksjonen ved videresalg mindre. Det gjør royaltyen lettere å leve med akkurat der den håndheves hardest. Det er også verdt å minne om at mye av det som ser ut som NFT-omsetning på de åpne markedene, er vaskehandel som blåser opp tallene, mens aktiviteten i spillene i større grad er folk som faktisk spiller.

Merkevaren som den andre vinneren: Pudgy, lisenser og IP

Spillene var ikke de eneste som vant. Den andre fluktruten gikk gjennom merkevare og immaterielle rettigheter. Pudgy Penguins gjorde en PFP-samling om til et forbrukermerke med leker i butikkhyllene, lisensavtaler og en voksende IP-forretning, og tjente langt mer på det enn noen annenhåndsavgift kunne gitt. Sjefen Luca Netz har sagt rett ut at målet er å bli «the next Disney and Netflix».

Spill og merkevarer vinner på samme måte: de henter pengene utenfor den sekundære royalty-mekanismen, så sammenbruddet i håndheving på kjeden rammer dem ikke. Taperne var de rene PFP-prosjektene som verken hadde et spill eller et merke, bare løftet om evige videresalgskutt. Mange av dem endte med å sette royaltyen til null for å overleve priskrigen. DeGods er det kjente eksempelet: samlingen droppet avgiften til null, og grunnleggeren Frank gikk videre til helt andre prosjekter. Lærdommen er brutal, men enkel: uten et spill eller et merke rundt bildet var det til slutt lite igjen å håndheve en royalty for.

Det norske bildet: følgerett, Skatteetaten og Finanstilsynet

Det er en ironi her som treffer norske lesere spesielt. Norge har allerede det NFT-royaltyen lovet, men i en helt annen form. Følgeretten gir billedkunstnere en lovfestet andel av videresalg, forvaltet av BONO under åndsverkloven, som gjennomfører EUs følgerettsdirektiv via EØS-avtalen: 5 prosent på videresalg over rundt 3 000 euro, med fallende skala og et tak på omtrent 12 500 euro per salg. Men den gjelder bare fysiske originaler solgt gjennom profesjonelle mellomledd, og dermed ikke NFT-er. Poenget er likevel slående: det følgeretten får til ved hjelp av lov og en forvaltningsorganisasjon, klarte koden aldri alene på de åpne markedene.

Skattemessig er bildet ryddig, men ubehagelig for mange. Skatteetaten behandler både kryptovaluta og NFT-er som skattepliktige formuesobjekter; gevinst beskattes som kapitalinntekt på 22 prosent, og hvert salg eller bytte regnes som en realisasjon du må rapportere i skattemeldingen. For spillgjenstander kommer en ekstra vri: tjener du penger gjennom selve spillingen (det som før ble kalt play-to-earn), kan inntekten bli skattlagt som alminnelig inntekt, ikke bare som gevinst.

Og regelverket? De fleste genuine NFT-er faller utenfor MiCA, som er gjennomført i Norge via kryptoeiendelsloven og EØS. Finanstilsynet fører tilsyn med tjenesteyterne (CASP-ene), ikke med selve royalty-mekanismen eller spillstudioene. En frittflytende token inne i et spill kan derimot være en kryptoeiendel under MiCA, og derivater på den hører under MiFID II. Kort sagt: verken Finanstilsynet eller Skatteetaten tvinger fram en skaperavgift; det gjør bare plattformen gjennom koden sin, eller loven gjennom følgeretten for fysisk kunst.

Hva dette betyr for norske spillere, skapere og samlere i 2026

Konklusjonen er ikke at royalty på kjeden var en dårlig idé, men at den bare fungerer der noen kontrollerer rammene. Det har praktiske følger avhengig av hvem du er.

• For spilleren: gjenstanden du kjøper i et spill, styres av studioets regler, ikke av et åpent marked. Det gir en garantert, forutsigbar avgift, men også en avhengighet: studioet kan endre reglene eller stenge markedet.
• For skaperen: vil du ha en varig andel av videresalg, bygg et spill eller et merke, eller lanser på en kontrollert plattform som Immutable eller Ronin. Et rent PFP-slipp på et åpent marked gir deg ingen håndhevbar royalty lenger.
• For samleren: på åpne markeder er avgiften nå stort sett frivillig, så regn med at den varierer. Og husk at Skatteetaten ser på hvert salg som en realisasjon.

Royaltydrømmen er altså ikke død. Den flyttet bare innendørs. Den lever der noen eier skinnene, enten det er et spillstudio, en kontrollert kjede eller en merkevarebygger. Prisen for den garantien er den åpenheten kryptobevegelsen startet med, og det er nettopp den avveiningen, mellom tillatelsesløse markeder og håndhevbar økonomi, som royaltykrigen til slutt handlet om. Spillene valgte den håndhevbare siden, og det er derfor de vant.

Ofte stilte spørsmål

Vant spillene virkelig NFT-royaltykrigen?

På de åpne kunstmarkedene tapte skaperne, men i spillene overlevde avgiften, fordi studioene kontrollerer plattformene og kan håndheve den. Aktiviteten flyttet seg dit, så der avgiften fortsatt virker, er det stort sett i spill.

Hvorfor kan spill håndheve royalty når OpenSea ikke kunne?

Fordi spillene eier skinnene. På åpne Ethereum kan hvem som helst bygge et marked uten royalty; på en spillkjede som Ronin krever det godkjenning, så ingen kan nulle ut avgiften. Håndhevingen er en plattformregel, ikke en standardkrig.

Betaler man fortsatt royalty når man handler NFT-er i 2026?

Det kommer an på hvor. På åpne markeder er royalty stort sett frivillig, og rundt 60 til 70 prosent av handlene betaler. På spillkjeder og kontrollerte plattformer som Ronin og Immutable er den som regel garantert.

Hvordan beskattes NFT-er og spillgjenstander i Norge?

Skatteetaten behandler krypto og NFT-er som skattepliktige formuesobjekter; gevinst beskattes som kapitalinntekt på 22 prosent, og hvert salg eller bytte regnes som en realisasjon. Inntekt tjent gjennom spilling kan i tillegg bli skattlagt som alminnelig inntekt.

Hva er følgerett, og gjelder den for NFT-er?

Følgeretten er en lovfestet videresalgsavgift for billedkunstnere, forvaltet av BONO under åndsverkloven. Den gir kunstneren en andel av videresalg, men gjelder bare fysiske originaler solgt gjennom profesjonelle mellomledd, ikke NFT-er på kjeden.

Skrevet av Marcus Okafor, senior redaktør i HOGE Wire.